lendmann – Store norske leksikon (original) (raw)

Lendmann var i Norge i vikingtiden og middelalderen de mennene som hadde fått jordegods av kongen mot å verne landefreden og å administrere et område på vegne av kongen.

Lendmennene ble vanligvis valgt blant bygdearistokratiet, men stillingen og tittelen var formelt ikke arvelig.

I løpet av 1000- og 1100-tallet ble lendmennene sveiset sammen til et aristokrati som i samvirke med høygeistligheten utgjorde den «statsbærende klassen», og i hvert fall tidvis kontrollerte kongedømmet.

Ifølge Magnus Lagabøtes hirdskrå utgjorde lendmenn den høyeste rangklasse blant kongens håndgangne menn, nest etter jarler. De hadde 15 mark i veitsler (inntekt) om året, mot å stille sine huskarer til krigstjeneste for kongen.

I 1277 ble lendmannstittelen offisielt byttet ut med baron, og i 1308 opphevet Håkon 5. verdigheten.