livegenskap – Store norske leksikon (original) (raw)
Utbredelsen av livegenskap i Europa på 1200-tallet. Til Russland kom livegenskapet først på 1500-tallet. Livegenskap ble ikke innført i Norge.
Ufrie bønder blir drevet til å arbeide fortere under kornhøstingen. Engelsk illustrasjon fra omkring 1300.
Livegenskap betyr at en person som er jordleier eller jordbruksarbeider er bundet til et gods eller til en jordherre. Livegenskapet innebar at bøndene befant seg i et (ofte arvelig) sosialt, rettslig og økonomisk avhengighetsforhold; de var bundet til jorden og kunne ikke flytte uten godseierens tillatelse. Men til forskjell fra slaver var de livegne ikke helt rettsløse; de hadde egne gårdsbruk og produserte sin egen mat.
Faktaboks
fra tysk leibeigen, egentlig ‘det å tilhøre en med sin kropp’
Også kjent som
engelsk serfdom
fransk servage
tysk Leibeigenschaft
I det føydale Europa
Selv om systemet er kjent fra mange samfunn rundt om i verden, er begrepet livegenskap særlig knyttet til det føydale samfunn. I middelalderens Frankrike og Tyskland utviklet livegenskapet seg med storgodsene. De livegne betalte avgifter, utførte hoveri (pliktarbeid) og kunne ikke gifte seg uten jordherrens tillatelse (som man i praksis fikk ved å betale en avgift). Den eneste måten en livegen kunne bli fri på, var at han ble gitt fri eller kjøpt fri, eller at han fikk anledning til å oppholde seg en viss tid i en by, som regel «år og dag» (ett år og seks uker).
Systemet ble alminnelig i hele Mellom-Europa unntatt i alpetraktene og i myrdistriktene, der det ikke vokste frem storgodser. I Italia opphørte livegenskapet allerede rundt år 1000, idet godsene ble drevet kapitalistisk med jordløse arbeidere. I Frankrike falt hovedtrekkene ved systemet bort på 1300-tallet (de siste rester ble feid vekk av Den franske revolusjon), og det samme var tilfellet i England.
I Tyskland bedret bøndenes stilling seg fra 1100- til 1300-tallet, men så kom det et tilbakeslag. Omkring år 1500 gikk ridderadelen i det østlige Tyskland over til å bli storgodseiere. Hele landbefolkningen kom i arvelig avhengighetsforhold til godsherren, ble bundet til godsherren og fikk arbeidsplikt. Forholdet opphørte ved krongodsene ved bestemmelser av 1763 og 1807, ved de private i 1807 og 1816.
Russland, Ukraina, Belarus
Til områdene som i dag er Russland, Ukraina og Belarus kom livegenskapet sent. Årsakene til dette er sammensatte.
For det første var det i Kievriket perioden fra ca. 880–1240, enorme arealer med jord i forhold til befolkningen som kunne dyrke jorda. Derfor ville knapt noen arbeide på noen andres jord frivillig, når det var så mye ubenyttet jord å forsyne seg med, uten å betale noen «leie».
På den annen side førte den kontinuerlige krigføringen i perioden til et rikt tilfang av krigsfanger som kunne selges som slaver. Slavehandlen mellom Skandinavia og Konstantinopel, via Dnepr var den klart viktigste næringsveien i Kievriket og Novgorod. Dette er den historiske forklaringen på at begrepet slave og slaver har samme rot.
For det tredje ble jordbruket i Kievriket drevet som svibruk. Jorda var etter ca. tre år utarmet for 30–40 år, og bøndene måtte flytte videre til nye jordbruksarealer. Omflyttende svibruk og stedbundne livegne, passer dårlig sammen.
Under «Tataråket», mongolenes invasjon fra ca. 1240 til 1480, fortsatte jordbruket som i Kievriket. Først ca. fra 1500-tallet ble bøndenes frihet opphevet som mottrekk mot utvandringen fra den fattige landadelens eiendommer. Alle adelens bønder ble livegne, og i 1713 ga Peter den store godsherrene rett til å straffe sine bønder med torturredskapet knutt. I Østersjøprovinsene ble livegenskapet opphevet under Alexander 2., og 1861 i resten av Russland.
Norden
I Danmark ble det innført former for livegenskap som ble kalt vornedskab og stavnsbånd. Livegenskapet ble ikke innført i Norge, Sverige og Island.