luftvernkanon – Store norske leksikon (original) (raw)

Luftvernkanon er en stasjonær, semimobil eller mobil kanon med ett eller flere ildrør, innrettet for å bekjempe mål i luften.

Luftvernkanoner er halv- eller helautomatiske, med typisk kaliber 20 mm eller 40 mm. Skuddtakten er høy, rundt 1000 skudd i minuttet per ildrør for kaliber 20 mm, men avtar med økende kaliber.

Under annen verdenskrig spilte luftvernartilleri en viktig rolle ved å beskytte avdelinger, fartøyer og installasjoner. Den mest kjente tyske luftvernkanonen var av kaliber 88 mm, men mindre kaliber var i utstrakt bruk.

Luftvernkanoner er lite effektive mot moderne kampfly. Kampflyene kan levere våpen fra stor avstand og høyde, eller kan unngå beskytning ved å fly fort i lav høyde med veldig kort eksponering for luftvern. Forsvar mot kampfly er overtatt av missilsystemer og jagerfly. Tradisjonelle luftvernkanoner er fortsatt effektive mot helikoptere og droner. Gatlingkanoner er også tatt i bruk som nærforsvar mot missiler som har trengt gjennom det ytre luftforsvaret, for eksempel på større marinefartøyer. Dette er kjent som close-in weapon system eller CIWS.