lunte – Store norske leksikon (original) (raw)
Lunte er en brennbar streng som typisk brukes til tenning av krutt og pyrotekniske stoffer, samt utløsning av sprenghetter for sprengstoffer. Detonerende lunte er en spesiell type lunte som overfører detonasjon, i motsetning til vanlige lunter, som overfører deflagrasjon.
Faktaboks
middelnedertysk, egentlig ‘fille’
De første luntene ble laget ved å dyppe tekstiltråd i en pasta av svartkrutt med etterfølgende tørking. Slik lunte brukes ennå for tenning av fyrverkeri, men i sin moderne form består den av en tynn, bøyelig kruttsnor av for eksempel nitrocellulose og mykner tilsatt oksidasjonsmidler. Brennhastigheten kan være 1,5 til 20 centimeter per sekund i friluft.
I såkalt sikkerhetslunte (svartkruttlunte) er en tekstilstrømpe spunnet rundt en kjerne av svartkruttmel. Strømpen blir impregnert mot vann og ofte overtrukket med beskyttende plast. Denne lunten brenner regelmessig og uten sprutende flamme, normalt med cirka 1 centimeter per sekund.
Er lunten fylt med et høyeksplosiv som for eksempel pentritt, fås en detonerende lunte som omsettes med en hastighet på opptil 7 kilometer per sekund.
Opprinnelig var lunte betegnelse på en løst spunnet snor, preparert med salpeter. Den brant meget langsomt og ble i militære forlegninger og om bord på krigsskip bevart brennende i et metallskrin og brukt til å tenne piper og fengkrutt.
I stedet for lunte brukes i dag ofte elektriske tennmidler eller andre initieringsmidler.