magnetbånd – Store norske leksikon (original) (raw)
Magnetbånd er et bånd av plast (tidligere papir) med et magnetiserbart belegg, brukt til lagring av lyd, video eller data. Bredden er avhengig av bruksområdet og kan variere fra 0,15" (kassettbånd) til 2" (eldre videobånd, multispors lydbånd). Det magnetiserbare belegget består vanligvis av jerndioksid og et bindemiddel.
Faktaboks
Uttale
magnˈetbånd
Magnetbåndet ble utviklet i Tyskland i mellomkrigstiden men var lite kjent utenfor landets egne grenser, selv om de allierte forsto ut fra propagandasendinger under krigen at tyskerne hadde tilgang til en ny type opptaksteknologi. Etter krigens slutt ble teknologien fraktet til USA og først utviklet til et kommersielt format for lydopptak- og avspilling, senere også forskjellige formater for video og data.