major domus – Store norske leksikon (original) (raw)
Major domus, hushovmester, tittel for hoffsjef hos de senere romerske keiserne og hos folkevandringskongene, mest kjent hos de frankiske merovingerkongene.
Faktaboks
Uttale
mˈajor dˈomus
Også kjent som
magister palatii
Omkring 600 var major domus ved merovingerhoffet kongens fremste mann. Han hadde oppsynet med kongens hushold og økonomi, hadde doms- og strafferett over alle som var knyttet til kongens hoff, mottok redegjørelser fra tjenestemenn, gav anvisninger og befalinger til kongens embetsmenn og førte kommandoen over hæren. Major domus hadde nesten all makt i sin hånd, og da merovingerkongene på 600-tallet var svake, ble major domus ofte den som styrte staten.
Etter at arnulfingerne, eller som de senere ble kalt, karolingerne, så å si hadde gjort embetet major domus arvelig i sin familie i en del av Frankerriket, Austrasia, ble de de mektigste i riket, og noen av dem samlet hele Frankerriket under sitt herredømme (Pipin 1, ca. 630, Pipin 2, ca. 690–714, Karl Martell, død 741). Da Karl Martells sønn Pipin den lille i 751 tok kongetittel, ble embetet major domus avskaffet.