maron – Store norske leksikon (original) (raw)

Maron er en betegnelse som særlig blir brukt om de afrikanske slavene som hadde flyktet til de indre områdene og fjelltraktene i det karibiske området, både på øyene (for eksempel Jamaica og Haiti) og fastlandet (for eksempel Guyana), og deres etterkommere. I Dansk Vestindia het det at rømte slaver hadde «løpt maron».

Faktaboks

Uttale

marˈon

Etymologi

av fransk/ engelsk, muligens fra spansk cimarrón, ‘vill, forvillet, utemmet’

På 1700-tallet utgjorde maron-befolkningen mange steder velorganiserte enklaver som etter hvert fikk sin frihet og sitt lokale selvstyre traktatfestet. Blant annet på Jamaica skulle de til gjengjeld tjene som reservetropper og delta i undertrykkelsen av slaveoppstander. Men flere steder, blant annet på Jamaica og Saint Vincent i 1795, var det nettopp maronene som førte an i kampen mot kolonimakten. I disse områdene fantes det både slaver, frigjorte slaver og «fargede» av blandet opphav, og karakteristisk nok var det ofte frigjorte svarte, under ledelse av hvite offiserer, som ble mobilisert som soldater mot maron-opprørerne.