monomer – Store norske leksikon (original) (raw)
En monomer er en kjemisk forbindelse hvor molekylene under egnede betingelser reagerer innbyrdes og derved bindes sammen til større molekyler. Knyttes to og to sammen, dannes en dimer, tre og tre en trimer, noen få en oligomer og mange en polymer.
Faktaboks
Uttale
monomˈer
av gresk mono- og meros, ‘del’
Polymermolekylet er vanligvis bygd opp av ensartede strukturelle enheter som hver stammer fra ett monomermolekyl. Hver av disse kalles en monomerenhet eller en mer. Således dannes polyvinylklorid av monomeren vinylklorid (CH2=CHCl) og polyetylen av etylen (CH2=CH2), og polymermolekylene er da bygd opp av henholdsvis monomerenhetene –CH2CHCl– og –CH2–CH2–.
Man har en rekke viktige monomerer i naturen. For eksempel fungerer aminosyrer som monomerer når de polymeriserer og danner proteiner.
Når to eller flere monomerer polymeriserer sammen, kalles de komonomerer.