nenets – Store norske leksikon (original) (raw)

Nenets er et samojedisktalende folk i det nordlige Russland, fra Kolahalvøya til Tajmyr-halvøya. Selv kaller nenetsene seg nenæj nenætsj, som på nenetsisk betyr ekte menneske.

Faktaboks

Også kjent som

nentser, juraker

Ved den siste folketellingen i 2010 talte de nærmere 45 000, og de er den største folkegruppa innen det som i Russland kategoriseres som «små, nordlige urbefolkninger». Nenetsene regnes som titulærbefolkning med spesielle kulturelle rettigheter i to av Russlands føderasjonssubjekter (delstater). Disse er Nenetsenes autonome område og Jamal-Nenets autonome område. I tillegg har de en kommune i Krasnojarsk-regionen oppkalt etter seg, Det tajmyrske dolgano-nenetsiske distrikt. Nenetsene er i mindretall i alle disse områdene. Etniske russere er i flertall.

Ut fra økologisk tilpasning deles nenetsene tradisjonelt gjerne inn i skog-nenets, som bor på taigaen mellom elvene Ob og Pur, og tundra-nenets, som er tallmessig dominerende. Dialektskillet innad i det nentsiske språket følger den samme inndelingen. Den tradisjonelle boformen var i tsjumer, konisk formede telt av reinsdyrskinn. På nenetsisk kalles disse 'mja'.

Kristendommen vant innpass på 1700-tallet, men tradisjonelle religiøse forestillinger holdt seg levende lenge. Som hos andre folk i det nordlige Russland hadde sjamanen en sentral posisjon.

Tradisjonelle hovednæringer var reindrift, jakt og fiske. Kollektiviseringen av jordbruket i Sovjetunionen på 1930-tallet førte til et øvre tak på antall reinsdyr og en påfølgende økonomisk utarming i området. Dette rammet nenets særlig sterkt. Områdene der nenetsene bor, er rike på naturressurser, særlig olje og gass. Det har derfor på 2000-tallet vært en kraftig velstandsvekst lokalt.

Helt fram til 1990-årene holdt en gruppe tundra-nenets seg på utsiden av det sovjetiske, og seinere russiske, samfunnet. Denne gruppa, som nå teller 250–300 mennesker, rømte først i 1930-årene, da kollektiviseringspresset var stort. Etter Sovjetunionens fall i 1991 ble beitemarka privatisert, og den glemte nenetsgruppa tok selv kontakt med myndighetene, blant annet for å sikre seg eiendomsrett til beitemarkene sine. Myndighetene oppdaget da at de ikke hadde registrert at denne gruppen eksisterte.