norsk buhund – Store norske leksikon (original) (raw)
Norsk buhund er en subpolar spisshundrase. Dens forfedre har eksistert som gårdshunder i Norge siden førhistorisk tid, spesielt i kystdistriktene fra Finnmark til Lista. Da saueavl ble en viktig næringsvei i Rogaland, fikk hunden oppgaven som gjeterhund og viste seg spesielt godt skikket for dette på grunn av sin hardførhet, nøysomhet og små dimensjoner.
Beskrivelse
Den er kort og kompakt, mankehøyden er 43–47 cm for hannhunder, og 41–45 cm for tisper. Skallen er forholdsvis bred, stoppen temmelig markert, og snuten kileformet. Øynene er mørke, blikket våkent. Ørene er høyt ansatt og stramt stående. Den har en høyt ansatt hale som bæres opprullet over ryggen. Pelsen består av bløt underull, stri, godt tilliggende overpels. Pelsen er er blakk i alle nyanser med eller uten svarte hårspisser, svart, helst ensfarget, men mindre hvite tegninger er tillatt.