oase – Store norske leksikon (original) (raw)

Oase er et område i en ørken der det er tilgang på ferskvann, og derfor grunnlag for vegetasjon og ofte betydelig bosetning.

Faktaboks

Etymologi

av gresk

Vanntilførselen kan komme fra grunnvannskilder eller elver. Nildalen i Egypt er en slik elveoase. Vanntilførselen kan også være ved kunstig vanning, det vil si pumping av grunnvann, kanalisering eller boring av artesiske brønner.

Fra gammel tid har oaser i Nord-Afrika og Sentral-Asia hatt stor betydning som samferdselsknutepunkter. I Nord-Afrika er det også tallrike oaser helt ute ved kysten.

Betegnelsen oase brukes også om områder med rikere vekstliv enn omgivelsene, særlig i arktiske strøk.