oldtiden – Store norske leksikon (original) (raw)
Oldtiden er tidsepoken i menneskenes historie fra de tidligste sivilisasjonene og frem til middelalderen. I snever forstand betegner oldtiden den gresk-romerske verden i antikken; i vid forstand er også medregnet de tidlige sivilisasjonene i Mesopotamia og Egypt.
Faktaboks
Også kjent som
oldtid, oldtida
engelsk ancient times
Overgangen mellom oldtid og middelalder lar seg ikke entydig fastslå; i den politiske historien har man festet seg ved år 476 etter vår tidsregning da det vestromerske riket fikk en germansk konge (Odovaker), men verken i et økonomisk, sosialt eller kulturelt perspektiv har dette årstallet noen betydning.
I de nordiske landene regner man gjerne oldtiden fram til begynnelsen av vikingtiden rundt år 800, men betegnelsen har også mer ubestemt vært brukt om sagatiden.