oratorianere – Store norske leksikon (original) (raw)
Oratorianere er en kongregasjon av sekularprester, det vil si prester som ikke er munker. Den ble stiftet i 1564 av presten Filippo Neri, og godkjent i 1575. Oratorianere har navn har etter den bønnesalen (oratorium) i Roma der de samlet seg til andakt, foredrag, musikk og sang. Fordi musikk og sang hørte med, ble oratorium også navnet på episk-dramatiske komposisjoner med religiøst emne.
Faktaboks
Uttale
oratoriˈanere
Også kjent som
forkortes Or.
Oratorianerne, som er ganske få, bor sammen i oratorier, men står ellers meget fritt og kan tre ut av kongregasjonen når som helst. Et av sentrene er kirken Santa Maria in Valicella i Roma.
Det finnes også en selvstendig gren av franske oratorianere, grunnlagt av Pierre de Bérulle i 1611. I motsetning til Neris oratorianere er de sentralstyrt. De ble oppløst under den franske revolusjon, men grunnlagt på ny i 1852 med navnet Oratoire de Jésus-Christ et de Marie Immaculée.