palass – Store norske leksikon (original) (raw)

Palass er en betegnelse på et fyrstelig eller adelig slott eller en praktbygning. Ordet har sin opprinnelse i den romerske arkitekturs keiserpalasser på Palatin-høyden i Roma. Det første ble tegnet av Rabirius rundt 87–96 evt.

Faktaboks

Uttale

palˈass

Etymologi

av middelnedertysk, fra latin Palatium, Palatinhøyden, den av Romas sju høyder hvor Augustus, og senere andre keisere, hadde sin bolig italiensk: palazzo

Karl den store brukte betegnelsen om sin residens i Aachen, noe som skulle symbolisere at antikkens romerske imperium var gjenopprettet. Senere er betegnelsen brukt i flere språk om en fyrstelig eller adelig residens, særlig i Italia, men også om andre monumentale byggverk.

I Norge brukes begrepet helst om frittliggende praktbyggverk. I Italia brukes ordet også om representative byhus, ofte for adelsfamilier, som del av et bykvartal. Betegnelsen palé (fransk: palais) brukes gjerne om mindre, palassaktige bygninger.