park – Store norske leksikon (original) (raw)
En park er et grøntområde tilrettelagt for rekreasjon og opphold utendørs, sportsaktiviteter, med mer. Ofte er parkene opparbeidet og vedlikeholdt av en gartner, med plenareal, beplantninger, vannpartier og lignende, men de kan også være et naturområde som bare har en enkel tilrettelegging for bruk, i form av stier, sitteplasser og lignende. I engelskspråklige land er det vanlig å bruke uttrykket park om ethvert område som er sikret for allmenne friluftsformål; på norsk har betegnelsene naturpark og nasjonalpark en tilsvarende betydning. En bypark er en offentlig park i et byområde, oftest brukt om parker i sentrum.
Faktaboks
av latin ‘innhegnet areal, dyrehage’