passasjertransport – til sjøs – Store norske leksikon (original) (raw)
Transport av passasjer og reisegods til sjøs avtales gjerne gjennom kjøp av billett. Slike avtaler er regulert som en av flere typer fraktavtaler i sjøloven.
Faktaboks
Også kjent som
passasjerbefordring
Sjølovens kapittel 15 inneholder dels regler om partenes gjensidige plikter og rettigheter, dels bestemmelser om bortfrakterens (rederens) ansvar for tap som voldes passasjeren under befordringen. De sistnevnte bestemmelsene bygger på en rekke punkter i Athen-konvensjonen om passasjerbefordring til sjøs av 1974, som ble endret ved en protokoll av 2002. Denne protokollen ble ratifisert av Norge i 2013.
Rederansvar
Rederen er ansvarlig for tap som voldes ved at en passasjer dør eller kommer til skade under befordringen, og for tap av reisegods, dersom tapet skyldes feil eller forsømmelse av rederen selv eller av skipets mannskap eller andre som rederen svarer for. Se også rederansvaret.
Bevisbyrde
Bevisbyrden påhviler som hovedregel passasjeren. Er tapet inntruffet i forbindelse med forlis, sammenstøt, stranding, eksplosjon, brann eller feil ved skipet, er det imidlertid rederen som har bevisbyrden for at det ikke er noe å bebreide rederiet. Bortsett fra tilfeller hvor ledelsen i rederiet har gjort seg skyldig i grov forsømmelse, kan rederen begrense sitt ansvar.
Verneting
Loven begrenser sterkt gyldigheten av vernetingsklausuler i befordringsavtalen; passasjeren (eller de etterlatte) skal blant annet alltid ha rett til å saksøke rederen på det avtalte avgangssted eller bestemmelsessted.
Lovens regler om bortfrakterens ansvar for passasjerer og reisegods kan ikke fravikes til skade for passasjeren i norsk og nordisk fart, ved fart fra eller til en nordisk stat, eller ved annen befordring som etter norske lovvalgsregler er undergitt norsk rett.