pipe – Store norske leksikon (original) (raw)

Pipe er en hul (rørformet) innretning eller del av noe, for eksempel en beinpipe, skorsteinspipe eller en pipekrage.

Faktaboks

Etymologi

av norrønt pípa, fra latin pipa, avledet av latin pipare 'pipe' (verb, opprinnelig lydord for en tynn og langtrukken tone)

Ordet brukes særlig om konstruksjoner med hulrom i midten som gir fri gjennomstrømning for gasser (se skorsteinspiper eller tobakkspiper), eller for rørformede innretninger som frembringer lyd (toner) ved hjelp av en luftstrøm (se fløyte og orgelpipe). På et skytevåpen er pipen den delen som gir prosjektilet fri gjennomgang (se pipe – på skytevåpen).

Pipe er også en eldre volumenhet som spesielt ble brukt til flytende varer (se pipe – volumenhet).