positivisme – Store norske leksikon (original) (raw)
Positivisme er en vitenskapelig tilnærmingsmåte som fremhever den menneskelige erkjennelsens sansbare, empiriske (erfaringsmessige) grunnlag og avviser all metafysikk.
Faktaboks
Uttale
positivˈisme
av latin ponere, ‘å sette, fremsette’
Tilhengere av positivisme hevder at den eneste måten å oppnå erkjennelse og viten på er gjennom sanseerfaring og empirisk observasjon. Vitenskapelig virksomhet forstås som en objektiv, verdinøytral og interessefri aktivitet uavhengig av subjektiv fortolking og samfunnsmessige forhold. Samtidig avvises spørsmål om førsteprinsipper, vesen, den innerste natur, væren og virkelighetens egentlige årsaker og endelige mål som metafysisk spekulasjon.
I henhold til et positivistisk syn på vitenskapen lar forskningsobjektet seg avdekke gjennom sanseerfaring. Forholdet mellom den erkjennende og det som erkjennes, problematiseres ikke, noe som står i motsetning til en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærmingsmåte hvor nettopp forholdet mellom forskningens subjekt og objekt, og forskerens subjektive føringer i vitenskapen, tas opp.
En positivistisk orientert vitenskap søker (årsaks)forklaringer, nomotetiske sammenhenger og et helhetsbilde basert på erfaringsmessige kjensgjerninger og (erfarings)vitenskapelige resultater. Positivisme har særlig vært en hovedtendens innenfor naturvitenskap, men finnes som tendens også innenfor menneskevitenskapene, for eksempel psykologi, sosiologi og sosialantropologi, særlig der vektlegging av observasjonsdata står sterkt.
Viktige filosofer
De engelske filosofene og empiristene Francis Bacon, David Hume og John Stuart Mill gav viktige filosofiske bidrag til positivismens fremkomst, men selve betegnelsen har fransk opphav. Auguste Comte innførte «positivisme» som vitenskapsfilosofisk betegnelse i sitt hovedverk Cours de philosophie positive på 1830-tallet. Ifølge Comte skulle vitenskapen være nøytral og fremme «det positive» i betydningen det virkelige, det nyttige, det sikre, det presise og nødvendige. Positivistisk tilnærmingsmåte fikk stor betydning utover på 1800-tallet i sammenheng med naturvitenskapens fremvekst.
Empiriokritisisme
Ernst Mach og Richard Avenarius er representanter for en variant av filosofisk positivisme kalt empiriokritisisme, som fokuserer på begrepet om «den rene erfaring» renset for alt subjektivt.
Logisk positivisme
Logisk positivisme eller logisk empirisme, også kalt filosofisk nypositivisme, oppsto i Østerrike i tilknytning til den såkalte Wienerkretsen på 1920-tallet.
Viktige representanter for denne retningen var Rudolf Carnap, Otto Neurath og Moritz Schlick, og i «ytterkretsen» fantes Ludvig Wittgenstein, Bertrand Russell, Karl Popper, Carl Hempel, Arne Næss og Alfred Ayer. Den logiske positivismen er senere kritisert både innenfra og utenfra for problemer rundt verifiserbarhetskriteriet, induksjonsproblemet og troen på enhetsvitenskapen.
Positivismedebatten
En rekke røster har markert seg i den såkalte positivismedebatten siden 1960-tallet, blant andre Jürgen Habermas, som fokuserer på at det ikke finnes en interessefri erkjennelse. I Norge er positivismen kritisert av blant andre Hans Skjervheim i forbindelse med dannelsen av de nye samfunnsvitenskapene, hvor den positivistiske tendens til objektivering står i fare for å gjøre vitenskapen instrumentell på bekostning av menneskets frihet.