protestsanger – Store norske leksikon (original) (raw)
Protest og politisk innhold finnes i alle musikksjangere. Den amerikanske popartisten Beyoncé har ofte et tydelige politiske budskap i musikk, videoer og sceneshow.
Protestsanger er sanger som er skrevet med tanke på å endre samfunnsmessige forhold. Sangene kan dreie seg om saker som borgerrettigheter, kvinnefrigjøring, miljøvern og motstand mot rasisme, krig eller autoritære regimer. Protestsanger fremmer sosiale og politiske budskap, samtidig som de tjener som samlingssymbol for folkelige bevegelser og menneskene knyttet til dem.
Faktaboks
Uttale
protˈestsanger
Også kjent som
protestviser; kampsanger; solidaritetssanger; arbeidersanger
Protestsanger finnes i mange musikksjangere og i de fleste kulturer, men betegnelsen brukes særlig om bølgen av protestviser som vokste fram i USA på 1950- og 1960-tallet, som ofte blir kalt starten på den moderne protestsangen. Musikken var spesielt knyttet til borgerettsbevegelsen og motstand mot Vietnamkrigen, med artister som Bob Dylan, Joan Baez, Tom Paxton og Phil Ochs. Sangene Blowin’ in the Wind og We Shall Overcome er typiske eksempler fra denne tiden.
Eksempler på protestsanger fra andre land er den chilenske _Nueva canción-_bevegelsen med Victor Jara og Violetta Parra, reggaeartisten Bob Marleys sanger rettet mot fattigdom og rasisme, arabiske og nordafrikanske musikeres protestsanger i forbindelse med Den arabiske våren og den russiske gruppen Pussy Riot.
De fleste protestsanger regnes som radikale, ofte knyttet til det politiske venstre. Det finnes imidlertid også konservative protestsanger – litt avhengig av hva man ønsker å definere som protest. Lynyrd Skynyrds Sweet Home Alabama og The Pretenders' My City Was Gone er to eksempler som kan trekkes frem. Også artister med tilknytning til høyreekstreme retninger framfører protestsanger. Den svenske artisten Saga og «hvit makt»-bandet Ultima Thule har sanger som protesterer mot innvandring til Sverige.
Protestmusikk har en lang historie. Protestsanger fra eldre tid finnes blant vagantviser og nordiske middelalderviser; de er kjent fra reformasjonstidens Tyskland så vel som fra Henrik 8s England.
USA og Storbritannia
Demonstrasjon i Washington D.C. i 1971
1950- og 1960-tallet
Tradisjonen for protestviser som vokste frem i USA på 1950–1960-tallet, er knyttet tett til folk-bevegelsen. Rundt andre verdenskrig hadde visesang og folk blitt den dominerende formen for protestmusikk, ledet an av Woody Guthrie og Pete Seeger. Guthries This Land Is Your Land (1945) er kanskje den mest innflytelsesrike protestsangen fra denne tiden. Seegers versjon av We Shall Overcome (1959), som er en gammel gospelsang, gjorde sangen til borgerrettsbevegelsens uoffisielle hymne.
Protestsangbevegelsen holdt hovedsakelig til i Greenwich Village i New York og spredte seg derfra til store deler av verden. Bob Dylan, som tidlig i sin karriere kun ønsket å kopiere det Guthrie gjorde, er udiskutabelt den største artisten fra denne epoken. Sanger som Blowin’ In The Wind, A-hard Rain’s A-Gonna Fall og The Times They Are A-Changin’ er blitt ikoniske og har inspirert utallige samfunnskritiske sanger og singer-songwritere i ettertid. Blant mange andre folksangere fra denne tiden kan nevnes Joan Baez, Tom Paxton, Phil Ochs og Buffy Sainte-Marie.
Borgerrettsbevegelsen i 1960-tallets USA vakte stort engasjement og var emne for mange av Dylans tidlige sanger. Samtidig vokste protestsanger mot den sosiale undertrykkelsen frem i andre musikksjangere, eksempelvis Sam Cookes epokedefinerende A Change Is Gonna Come fra 1964, Aretha Franklins Respect (1967) og James Browns Say it Loud – I’m Black and I’m Proud (1968). Flere spirituals og gospelsanger ble også tatt i bruk som protestsanger blant borgerrettsforkjempere i USA.
Mange artister fra denne tiden, spesielt folk-artistene, ble etter hvert knyttet til counterculture-bevegelsen i siste halvdel av 1960-tallet og var tydelige i motstanden mot militær opprustning og USAs rolle i Vietnamkrigen. Bob Dylans Masters of War var et krast angrep på våpenkappløpet under Den kalde krigen og Malvina Reynolds' What Have They Done to the Rain? var en lavmælt protest mot kjernefysiske prøvesprengninger.
Arlo Guthrie gjorde stor suksess i 1967 med Alices Restaurant, en 18 minutter lang talking blues som var en satirisk protest mot rekruttering av unge menn til Vietnamkrigen, samtidig som den fanget mye av den antiautoritære tidsånden blant unge amerikanere. Folkrock-bandet Country Joe and the Fish framførte sin krigsprotest I-Feel-Like-I'm-Fixin'-to-Die Rag på Woodstock-festivalen – en festival som er blitt stående som kulminasjonen av counterculture-bevegelsen.
1970-tallet
Fra venstre Willie Nelson, hans sønn Lukas Nelson og Neil Young framfører protestsangen This Land is Your Land under en konsert i 2014, som en protest mot utbygging av rørledninger i bestemte områder.
De britiske og amerikanske punk-bevegelsene på 1970-tallet ble ansett som en visuell og musikalsk protest mot det etablerte og har inspirert flere generasjoner med protestsangere verden over.
De britiske og amerikanske punk-bevegelsene på 1970-tallet var en visuell og musikalsk protest mot det etablerte som har inspirert flere generasjoner med protestsangere verden over. Bandet The Clash trakk frem undertrykkelse og politisk opprør som sitt hovedbudskap. Deres tredje album Sandinista! (1980), navngitt etter en politisk bevegelse i Nicaragua, står som det tyngste politiske skytset, om ikke det mest kommersielt berikende, i deres samfunnsengasjerte repertoar. Et annet eksempel er The Sex Pistols protest mot arbeiderklassens dårlige kår i låta God Save The Queen.
1980-tallet
Etter framveksten av hiphop kom flere protestsanger i form av rap. På slutten av 1980-tallet brukte New York-rappere som KRS-One og gruppen Public Enemy musikk til å fremme sterke politiske uttrykk, tidvis med kommersiell suksess, som med Public Enemys Fight The Power. Los Angeles-gangsterrapperne i N.W.A.s mest kjente låt Fuck Tha Police var et rebelsk budskap fra en gruppe uten den ellers store politiske tyngden.
Perioden hadde også eksempler på protestmusikk i punken med band som Black Flag, Dead Kennedys og Bad Religion.
1990-tallet
På 1990-tallet fikk Rage Against The Machine suksess med antikapitalistiske og politisk venstreorienterte tekster. En del av de samme opprørske holdningene, dog i en mer teatralsk pop-versjon, er å finne i Green Days album American Idiot (2004), som også hentet inspirasjon fra 1980-tallets protest-punkband.
2000-tallet og i dag
Pussy Riot er en russisk musikkgruppe som gjennom musikken formidler kritikk av den russiske kirken og Vladimir Putins styre. Fargerike balaklavaer, som på bildet, er et varemerke.
Begrepet protestsang blir i dag oftest brukt om enkeltsanger av artister heller enn artisten selv. Likestilling, rasisme og sosial undertrykkelse er temaer som går igjen. Artister som Jay-Z, Eminem, Pink og Beyoncé har alle gitt ut låter som har blitt beskrevet som protestsanger. Sistnevnte fremmer et tydelig feministisk budskap i låta Flawless (2013). Dette oppnås blant annet ved bruk av samples fra forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie sin tale «We Should All Be Feminists» samt kraftfulle musikalske virkemidler med forankring i hiphop-sjangeren. Beyoncé har også engasjert seg i antirasistiske agendaer, noe som blant annet kommer til uttrykk i veldedighetslåta Black Parade (2020) som ble utgitt i forbindelse med Juneteenth-markeringen av avskaffelsen av slaveriet i USA.
Flere artister innen pop, rock og rap viser imidlertid et større, vedvarende politisk engasjement og fremfører både egne og gamle protestsanger, live eller som innspillinger. Eksempler er Roger Waters, Patti Smith, Bruce Springsteen, Common og Killer Mike.
I Norge
Lars Klevstrand startet sin karriere på viseklubben Dolphins. Her under en konsert i 2016
Omslaget til albumet Fløtt deg EEC – du står i veien for sola med protestsanger innspilt av ulike artister
Protestsangens framvekst i Norge var i all hovedsak basert på strømningene fra USA, men hentet også inn elementer fra nordisk visesang, folkemusikk og arbeidersanger. Den amerikanske protestmusikken nådde Norge, og spesielt Oslo, på midten av 1960-tallet og la grunnlaget for den norske visebølgen som skulle fortsette utover 1970-tallet. Det var på denne tiden også en betydelig innflytelse fra den svenske progressive musikkbevegelsen med visesangere som Cornelis Vreeswijk, Björn Afzelius og Fred Åkerström, og grupper som Hoola Bandoola Band, Blå Tåget og Peps Blodsband.
Samtidig med den økende tilslutningen til den amerikansk motkulturen, vokste protestviser frem i Norge, hovedsakelig sentrert rundt det unge miljøet i viseklubben Dolphins i Oslo. Også her sang man We Shall Overcome og var aktive motstandere av Vietnamkrigen. Blant visesangerne som opptrådte på Dolphins, kan nevnes Ole Paus, Lars Klevstrand, Kari Svendsen og Lillebjørn Nilsen, som senere gjorde Pete Seegers My Rainbow Race til Barn av regnbuen. Den mest utpregede protestsangeren på Dolphins var imidlertid Jon Arne Corell, som framførte sanger som Sådan er kapitalismen og Bombe-Johnson.
Amerikanske protestviser ble ofte covret av norske visesangere. For eksempel var Åse Klevelands debutsingel fra 1965 en coverversjon av Dylans A Hard Rain’s a-gonna Fall.
Etter at Dolphins ble lagt ned, fortsatte aktiviteten i ulike grupperinger innen den radikale venstrebevegelsen på 1970-tallet. Protestsanger spilte en vesentlig rolle i kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen, og i kampanjen mot medlemskap i EEC og mot atomvåpen. Musikerforeningen Samspill sto bak en serie album innen ulike sjangere, blant annet Fløtt deg EEC – du står i veien for sola i 1972. Foreningen gikk senere sammen med Oktober forlag og dannet plateselskapet Mai, som blant annet ga ut to album med Hans Rotmos gruppe Vømmøl Spellmannslag.
Nordnorsk visetradisjon kan også ses i sammenheng med protestsangene. I 1974 utkom viser på nordnorsk, med Jack Berntsen og Kystfolket (singelen 5_0 mil for Norge_/Bygdevise ‘Kor er hammaren, Edvard’). Hålogaland Teater hadde også oppsetninger som forsterket den nordnorske visebølgen. Med forfatteren Klaus Hagerup leverte teatret viser som Sangen om fattigfolks lærdommer (utgitt av Nordnorsk Visegruppe i 1977). Viseklubber i Nord-Norge som Viseklubben Spelt i Tromsø og Blandakoret Nordaførr har siden 1970-tallet framført arbeider- og solidaritetsanger og laget forestillinger og konserter med opptredener i de nordlige fylkene.
Gamle sanger fra arbeiderbevegelsen ble også tatt opp igjen, og arbeiderdikteren Rudolf Nilsens dikt ble tonsatt av noen av de fremste norske visesangerne på albumet På stengrunn. Den frie teatergruppen Tramteatret (1976–1986) spilte populære revyproduksjoner med forankring i rock og med politisk brodd mot oljeutvinning, forurensning og fraflytting. I den nyfeministiske kvinnebevegelsen var Amtmannens døtre den mest kjente musikkgruppen.
Norsk protestmusikk på slutten av 1970-tallet og frem til 1990-tallet var i hovedsak sentrert rundt avarter av de internasjonale punk- og visemiljøene. På 2000-tallet ble samfunnsbevisste og ofte -kritiske tekster også en større del av rapmiljøet. Gatas Parlament vokste ut av Blitzmiljøet på 1990-tallet og er å regne som de mest markante, vedvarende bidragsyterne til protestsanger i Norge i senere tid. Deres 2002-album Holdning over underholdning snek seg inn på VG-listas Topp 10.
Kun i enkelttilfeller har protestsanger i Norge de siste årene fått betydelig oppmerksomhet. Artisten Moddi fikk i 2016 suksess med albumet Unsongs, som samlet forbudte sanger fra hele verden. Det samme året utga NRK P3 en remix av rapduoen Karpe sin låt Attitudeproblem som et svar til et mannsdominert rapmiljø. Denne kan som mange andre sanger av sitt kaliber anses både som underholdning og som en protestsang. I 2019 vant Anna & Emma Melodi Grand Prix Junior med sangen Kloden er syk, som har et tydelig miljøvernsbudskap.
Siden år 2000 har Christianssand Protestfestival vært arrangert i Kristiansand.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Eyerman, R., & Jamison, A. (1998). Music and social movements : mobilizing traditions in the twentieth century. Cambridge: Cambridge University Press.