røsting – Store norske leksikon (original) (raw)
Røsting er oppheting av sulfidmalm eller sulfidmalmkonsentrat i luft for avdriving av svovel (som svoveldioksid) og overføring av malmmetallet til oksid. Avdriving av flyktige bestanddeler fra ikke-sulfidiske materialer kalles kalsinering eller brenning. Ved røsting forblir røstegodset i fast form eller sintrer.
Metoder
I eldre tider foregikk røsting av stykkmalm i røstehauger fyrt med trekull, uten mulighet for å samle opp forbrenningsproduktene, noe som førte til skade på vegetasjonen, blant annet i Røros-området.
Moderne metoder
Moderne røsting foretas normalt av et finfordelt konsentrat, og utføres enten i sinterapparatur (Dwight Lloyd) for sink- og blykonsentrat eller i røsteovner av forskjellig type:
- etasjeovner (herreshoff- el. wedgeovner) for røsting av kobberkis der godset rakes mekanisk fra etasje til etasje i motstrøm med forbrenningsluft
- ovner for fluidiserende røsting der partiklene løftes og holdes svevende i reaktoren av en luftstrøm
- ovner for flashrøsting, der godset blåses inn i et munnstykke sammen med forbrenningsluft.
Ved røsting av pyritt for fremstilling av svoveldioksid genereres overskuddsvarme som kan benyttes til produksjon av damp.