radiokilde – Store norske leksikon (original) (raw)
Bilde av seyfertgalaksen Centaurus A satt sammen av observasjoner gjort i synlig lys og av stråling i submillimeter- og røntgenområdet. Centaurus A er en sterk kilde til radiostråling og røntgenstråling. I synlig lys sees en gigantisk ring av støv som omkranser hele galaksen. Røntgenmålinger viser at det kommer energirik stråling fra de sentrale delene av Centaurus A. I radioområdet ses intense jetstråler som stråler ut fra galaksesenteret.
En radiokilde er en kosmisk kilde til radiobølger som kan måles med et radioteleskop. Dette kan inkludere så ulike størrelser som Solen, Jupiter, flarestjerner, novaer, pulsarer, supernovarester, Melkeveien, radiogalakser, kvasarer og andre aktive galakser, og den kosmiske bakgrunnsstrålingen.
Faktaboks
Uttale
rˈadiokilde
De sterkeste kildene til radiobølger på himmelen er Cassiopeia A (supernovarest), Cygnus A (seyfertgalakse), Centaurus A (radiogalakse), og Taurus A (Krabbetåken).
Navngivning
Radiokildene fikk til å begynne med navn etter stjernebildet de ble observert i, etterfulgt av en stor bokstav for rekkefølgen på oppdagelsene. Da antallet oppdagelser økte sterkt, innførte man et nytt system, der kildene blir identifisert med et nummer i en katalog. Moderne praksis er å identifisere radiokilder basert på deres koordinater i en katalog, enten galaktiske koordinater eller ekvatorkoordinater. For de sterkeste radiokildene er fortsatt de gamle betegnelsene i bruk.
For eksempel heter radiokilden Cygnus A også 3C 405 (The Third Cambridge Catalogue of Radio Sources, nr. 405), CTA 88 (California Institute of Technology, liste A, nr. 88) og 2MASS J19592834+4044020 (2MASS = Two Micron All-Sky Survey).