realisme – filosofi – Store norske leksikon (original) (raw)
Realisme er i filosofien det synet at den ytre virkeligheten eksisterer uavhengig av vår bevissthet. Den såkalte naive realismen mener virkeligheten er slik den fortoner seg for sansene. Den kritiske realismen mener at sansenes virkelighetsbilde først må korrigeres. Representanter for et slikt syn er blant annet John Locke (1632–1704) og Rudolf Hermann Lotze (1817–1881). Det motsatte av realisme kan sies å være idealisme.
Faktaboks
Uttale
realˈisme
Begrepet realisme betegner i utgangspunktet en metafysisk retning i middelalderfilosofien som ut fra Platons (428–347 fvt.) idélære hevdet at allmennbegrepene (se universalia) har selvstendig eksistens uavhengig av de enkelttingene som faller inn under begrepene. «Godhet» har eksempelvis eksistens som en abstrakt realitet i tillegg til og forut for godheten i enkelte handlinger og personer. Representant for et slikt syn var blant annet Anselm av Canterbury (1033–1109). Det motsatte er nominalisme.
I samtidsfilosofien benyttes termen om en rekke ulike filosofiske posisjoner. En grunnantagelse for disse posisjonene synes å være at man aksepterer tertium non datur og bivalensprinsippet, det vil si at man mener at setninger har mening og er sanne eller usanne uavhengig av om vi rent faktisk, eller til og med i prinsippet, er i stand til å avgjøre deres sannhetsverdi. En antirealistisk posisjon tilsier at en setnings mening og sannhetsverdi er knyttet til våre metoder for å avgjøre setningens sannhetsverdi. Dersom en slik metode av en eller annen grunn ikke kan forefinnes, er setningen verken sann eller usann, og den er uten mening.