rikskansler – Store norske leksikon (original) (raw)
Rikskansler var tittelen for den tyske førsteministeren i årene 1871–1945. I det tyske keiserrike (1871–1918) var rikskansleren øverste sjef for statsforvaltningen. Han var utnevnt av keiseren og kontrasignerte som den eneste ansvarlige riksminister de forordninger som ble utstedt av keiseren i rikets navn, uten innblanding fra riksdagens side.
Faktaboks
Også kjent som
ty. Reichskanzler
Den første rikskansleren var Otto von Bismarck, «jernkansleren». Etter Weimargrunnloven i 1919 skulle rikskansleren, som sammen med riksministrene dannet riksregjeringen, utnevnes og avskjediges av rikspresidenten. Både rikskansleren og riksministrene måtte ha riksdagens tillit.
Etter Paul von Beneckendorff Hindenburgs død i 1934 slo Adolf Hitler funksjonene som rikskansler og statsoverhode sammen, og kalte seg offisielt «Fører og rikskansler».
Etter 1949 har Vest-Tysklands, fra 1990 Tysklands, førsteminister hatt tittelen forbundskansler.