runebomme – samiske trommer – Store norske leksikon (original) (raw)

tromme

Tegning av en noaide med tromme. Illustrasjon til Knud Leems Beskrivelse over Finnmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Afgudsdyrkelse (1767)

Mari Boine med samisk tromme

Samiske trommer, ofte kalt runebommer, er trommer laget og brukt av samer, tradisjonelt til religiøse formål. Trommene består av en ramme eller skål av tre som det er spent et skinn over, vanligvis av rein. Bevarte samiske trommer er viktige kilder til fortidens samiske religion.

Faktaboks

Også kjent som

runebomme, sjamantromme, sametromme

Trommer er kjent fra de tidligste kildene til samisk religion og kultur. De har vært forbundet med noaider, de som ledet de religiøse ritualene, og med rådgivning og spådom. Fra slutten av 1600-tallet kom slik praksis under press, på grunn av hardhendt kristen misjon. Mange av trommene ble ødelagt eller sendt ut av det samiske området. Noen ble bevart. Disse er viktige kilder til fortidens samiske religion, blant annet gjennom symbolene på skinnet. Siden 1970-tallet har det vært en økt interesse for samiske trommer. De har gjenoppstått i nye og gamle former og er en viktig del av samisk kulturarv. I moderne tid brukes trommene også som musikkinstrumenter.

De samiske trommene har alle sitt eget unike design. De er laget av tre, horn eller bein og dekorert med samisk ornamentikk. Det finnes to hovedtyper: rammetrommer og skåltrommer. Rammetrommer har en sarg laget av en flat trelist som er bøyd til en sirkel eller en oval form, mens skåltrommer er skåret ut av et helt trestykke, gjerne av ei rirkule. Svært mange av skåltrommene er laget av furu. På skinnet er det malt figurer, ofte med avkok fra orebark. Figurene er basert på samisk religion (deriblant også kristne elementer). Mange av de samiske trommene har anheng i form av små amuletter festet i skinnreimer, metalldekor eller andre dekorasjoner.

Betegnelsen «runebomme»

Skåltromme (goavddis)

En goavddis, skåltromme. Ernst Manker har i sitt verk Die Lappische Zaubertrommel (1938, 1950), katalogisert tromma som nr. 48 og oppgitt Rana, Sorsele og Åsele som mulige opphavssteder.

De samiske trommene kalles på nordsamisk goavddis, noadiegárri eller meavrresgárri, på lulesamisk goabdes og på sørsamisk gievrie. «Runebomme» har vært det vanligste navnet på disse trommene på norsk. Det er på noen måter problematisk, og har derfor i økende grad blitt erstattet av betegnelsen «samiske trommer».

Kritikken av betegnelsen runebomme er todelt. For det første er «rune» misvisende: det er ikke runer, men gamle samiske symboler som trommeskinnene er dekorert med.

For det andre kan betegnelsen «runebomme» ha bidratt til oppfatningen at samer praktiserte trolldom, på grunn av koblingene som finnes mellom runer og magi. Ordet «rune» kommer av det norrøne verbet «runa», som betyr hemmelig, religiøs kunnskap. Ordet kunne derfor gi assosiasjoner til trolldom, som var forbudt ved lov, og ble slått hardt ned på. Flere ble dømt til døden. Under trolldomsprosessene i Norge ble flere samer beskyldt for å utøve trolldom.

Betegnelsen «runebomme» oppfattes som uheldig av noen samer, men anses som nøytralt av andre. Sentrale samiske institusjoner og museer som Riddu Duottar Museat og Norges arktiske universitetsmuseum bruker «samiske trommer» heller enn «runebommer».

Tradisjonell bruk

Samisk tromme

Samisk tromme, sørsamisk rammetrommetype. Laget av Jon Ole Andersen, Karasjok, 1997

samisk tromme

Samisk skåltromme med hammer og «viser». Laget av Olov Thomas Svonni, Övre Sopporo, Sverige. Cirka 1970

Mye er usikkert om hvordan og for hvilke formål trommene ble brukt. Kildene fremhever to bruksområder. Det ene var som redskap for spådom eller rådgiving. Det andre var som redskap for å skape- og være i transe under rituelle «reiser» eller sjelereiser.

Spådomsredskap

Samiske trommer har tradisjonelt blitt brukt til å spå med eller til å treffe viktige avgjørelser. Man kunne da legge en «viser» – ringer av metall, figurer av bein eller tre – på skinnet og slå på ramme eller skinn med en hammer av reinhorn eller tre slik at viseren flyttet på seg. Av viserens gang og den figuren den til slutt ble stående på, kunne man så trekke slutninger om det man ønsket å vite noe om. Slik bruk av trommer var trolig ikke forbeholdt noaiden, men kunne utføres også av andre.

Sjelereiser

Noaiden kunne foreta «rituelle reiser» eller sjelereiser. Det innebar at noaiden gikk inn i en transe eller transeliknende tilstand. Trommene var med på å trigge denne tilstanden, og var sentrale redskaper under ritualet. I denne tilstanden tenkte man at noaidiens ånd kunne forlate kroppen, ta skikkelse av ulike skapninger, og reise til andre steder og verdener. Hensikten kunne være å søke råd om helbredelse eller løse andre utfordringer som samfunnet stod i. Misjonærer på 1700-tallet gjenga samiske betegnelser for denne tilstanden som «jamalgai» (sannsynligvis av jámalgit, «besvime») og «ziammelii» (muligens av čáknalit, «å smyge seg innunder»).

Historikk

Bruken av en samisk tromme er første gang omtalt i Historia Norvegiae fra slutten av 1100-tallet. En tromme beskrives her som «av form som et såld og fylt med forskjellige små figurer: hvaler, reinsdyr med seletøy og ski og til og med en liten båt med årer». Det fortelles videre at dette er figurer og former som samene bruker når de gjør sin rituelle reise med trommens hjelp. Allerede på dette tidspunktet ble bruk av trommer omtalt av utenforstående som magisk, eksotisk og djevelsk. Blant den ikke samiske befolkningen var det mange som trodde på samenes magiske krefter. I de eldste østlandske kristenrettene var det nedlagt forbud mot at nordmenn skulle dra til samene for å få utført religiøse tjenester.

Skriftlige og arkeologiske kilder viser at samene var påvirket av kristendom også forut for reformasjonen. I Norge startet organisert misjonsvirksomhet rettet mot samer på 1600-tallet. I dette inngikk kartlegging, innsamling og ødeleggelse av trommer. Flere hundre trommer forsvant fra de samiske områdene under misjonsprosessene på 1600 og 1700-tallet. Noen ble brent. Andre endte opp i private samlinger eller på museer. Ca 100 trommer ble ødelagt i 1728, knyttet til den store bybrannen i København, som omfattet hovedkvarteret til Misjonskollegiet.

Mesteparten av de skriftlige kildene til samiske trommer på 1600 og 1700-tallet er skrevet av misjonærer. Misjonæren Thomas von Westen, som gjorde grundige dokumentasjoner av samisk religion, samlet også inn kunnskap om samiske trommer og betydningen av figurene. Disse kildene er preget av misjonærenes kristne blikk på den virkeligheten de beskrev.

Hensikten med virksomheten var jo å fjerne det misjonærene oppfattet som en hedensk religion; noen av dem beskrev den også som demonisk. Mange av misjonærene stod dessuten fjernt fra den virkeligheten de kartla, og hadde dermed begrensede muligheter til å forstå den. Kildekritiske studier av fortidens samiske religion må forholde seg til slike problemstillinger, og ta høyde for denne konteksten. Det finnes for 1600 og 1700-tallet få eksempler på skriftlige kilder som løfter frem samiske perspektiv på møtet med misjonærene. Vi vet dermed lite om hvordan nedlatende omtale og behandling ble opplevd, og hvilke reaksjoner det skapte. Vi vet også lite om motstand, kontinuitet og forsøk på å videreføre samiske verdensbilder. Ved siden av misjonærenes beretninger, er rettsreferater fra trolldomsprosessene viktige kilder til de samiske trommene. Det gjelder blant annet for rettsreferatene knyttet til Quiwe Baarsen og Anders Poulsen på 1600-tallet.

Anders Poulsens tromme

Samisk tromme etter Anders Paulsen

Tegningene på Anders Paulsens tromme som ble beslaglagt av myndighetene i Nessebyområdet vest for Vadsø i 1691. I rettssaken mot ham forklarte Paulsen symbolene både ut i fra samisk tenkning og kristendom.

En av de mest kjente og best dokumenterte samiske trommene tilhørte Anders Poulsen, også kjent som Poala-Ánde, Paul-Ánde og Pávvál Ánde. Hans tromme ble konfiskert i Nessebyområdet i 1691, sammen med viser og hammer. Derfra ble den sendt til Kongens kunstkammer i København. I en påfølgende rettssak mot ham forklarte Poulsen de 25 symbolene på tromma.

Fem av symbolene ble knyttet til storm, torden, reinsdyr, sol og måne. Resten ble forklart ut fra kristendommens begreper: treenighet, kirke, bibelske skikkelser og djevel. Poulsen ble i løpet av rettsprosessen drept av en utilregnelig person. Tromma hans ble i 1849 overført til nasjonalmuseet i København. I 1979 ble den tilbakeført til Sápmi, gjennom utlån til RiddoDuottarMuseat. Den har siden 1979 vært utstilt/oppbevart ved Sámiid Vuorká-Dávvirat (De samiske samlinger) i Karasjok. I 2022 godkjente den danske kulturministeren at det formelle eierskapet til tromma skulle overføres til RiddoDuottarMuseat, etter at flere samiske talspersoner og politikere hadde engasjert seg i saken.

De samiske trommenes renessanse

Kart Sápmi 1975

Hans Ragnar Mathisens Kart over Sábme (fra 1975). Kartet viser de tradisjonelle samiske territoriene med stedsnavn på samisk, sammen med mytologiske referanser og rituelle gjenstander, deriblant en tromme.

Plakat, 21 trommer

Kunst og kulturfeltet har vært avgjørende for at samiske trommer har fått en renessanse siden 1970-tallet. Den samiske multikunstneren Hans Ragnar Mathisens verk med grafisk framstilling av samiske trommer.

Trommene forsvant aldri helt. Det fantes eksemplarer på museer, i utstillinger, i samlinger, og i form av bilder i tidlige kildeskrifter og forskningslitteratur. Vi kan likevel snakke om en renessanse fra 1970-tallet og fremover, både med hensyn til interesse for fortidens trommer, og i form av ny produksjon og utvidede bruksområder (Kraft 2022). Trommene har gradvis fått en sentral posisjon i samisk kunst og kultur, som identitetssymbol, kulturarv, og seremonielt objekt.

Kunst og kulturfeltet har vært avgjørende for denne utviklingen. Norges arktiske universitetsmuseum har hatt en tromme utstilt siden åpningen av utstillingen «Samekulturen», i 1973. Ved Samiske Samlinger i Karasjok har en tromme fra 1600-tallet vært oppbevart siden 1979 (Anders Poulsens tromme). Trommemotiver er også representert i Nils-Aslak Valkeapääs Helsing fra Sameland (først publisert på finsk i 1971), og på Hans Ragnar Mathisens Kart over Sábme (fra 1975). Kartet viser de tradisjonelle samiske territoriene med stedsnavn på samisk, sammen med mytologiske referanser og rituelle gjenstander, deriblant en sentralt plassert tromme.

Fra 1980-tallet finnes det eksempler på bruk av trommer i samisk teater og musikk. Det gjelder blant annet for Det samiske nasjonalteateret Beaivváš (allerede i første produksjon, i 1981), og for Nils Gaups debutfilm Veiviseren (1987). Siden slutten av 1900-tallet har samiske trommer blitt gjenopplivet av samiske artister som Mari Boine, Torgeir Vassvik og svenske Sofia Jannok. Den brukes både som akkompagnement til joik og som et selvstendig musikkinstrument, ofte uten ornamentikken på trommeskinnet. Den rituelle bruken av trommen har blitt gjenopplivet av moderne sjamaner som Ailo Gaup og Eirik Myrhaug.

Siden årtusenskiftet har mange nye trommeformer- og formater kommet til. Trommer finnes fortsatt innenfor kunst og museumssektoren, men brukes også i turisme og som suvenirer, som musikkinstrumenter og i seremonielle sammenhenger. Daværende sametingspresident Aili Keskitalo uttalte til Aftenposten i 2019 at trommer er blant de sterkeste symbolene på samisk kulturarv (Aftenposten 9. oktober 2019).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer