seid – Store norske leksikon (original) (raw)
Denne hule trestaven er en del av Osebergfunnet fra 1904, og er blitt tolket som en volvestav brukt til seid.
Seid, en type magi i norrøn tid. Seid ble for det meste utført av kvinner, og menn som befattet seg med seid, ble sett på med forakt. De ble beskyldt for ergi, «umandighet», det vil si for å ha en kvinnelig seksuell legning. Seid har klare likhetspunkter med sjamanisme.
Faktaboks
norrønt seiðr
Seidkvinnen ble kalt volve (egentlig «stavbærerske»), og til hennes utrustning hørte en stav. Seid tok form av en seanse der volven hensatte seg i en tilstand av transe ved hjelp av en bestemt sang fremført av hjelpere. I ekstasen frigjorde seidkvinnens eller seidmannens sjel seg fra legemet og kunne tilføye andre mennesker skade, særlig ved å bringe dem i psykisk ubalanse. Hensikten kunne også være å se inn i fremtiden, for eksempel om den kommende avling ville bli god eller ikke.
Den klassiske beskrivelsen av seid finnes i Eirik Raudes saga, som forteller om en seanse på gården Herjolfsnes på Grønland fra tiden omkring år 1000. I gudenes verden var Odin mester i seidens kunst.
Eksterne lenker
Litteratur
- Solli, Brit: Seid : myter, sjamanisme og kjønn i vikingenes tid, 2002, isbn 82-530-2403-7,
- Steinsland, Gro: Norrøn religion : myter, riter, samfunn, 2005, 306-26, isbn 82-530-2607-2,