selvdrevet artilleri – Store norske leksikon (original) (raw)

Selvdrevet artilleri er mobilt artilleri montert på et motorisert kjøretøy. Kjøretøyet kan være hjuldrevet, beltedrevet eller en halvbeltevogn, og det kan være pansret eller upansret. Utrustningen består som regel av enten maskinkanoner, kanoner, haubitsere, raketter eller missiler. Noen typer har bestykningen i et dreibart tårn, på lignende måte som en stridsvogn.

Betegnelsen blir som regel brukt om feltartilleri på motorisert vogn. Spesialiserte typer selvdrevet artilleri inkluderer panserjagere, til bruk mot stridsvogner, selvdrevet luftvernartilleri og stormkanoner.

I Norge ble selvdrevet artilleri første gang anskaffet i 1916, i form av luftvernartilleri montert på lastebiler. Av feltartilleri ble selvdrevet artilleri først anskaffet av Norge etter andre verdenskrig i 1945.

Typer selvdrevet artilleri i form av feltartilleri brukt av Hæren omfatter M7 Priest, brukt fra 1945 til omkring 1970, og M109G, som ble anskaffet i 1969 og fra 2020 er erstattet av K9 Thunder. I tillegg har Hæren også blant annet hatt bombekastervognen M106A1, som ble mottatt som en del av våpenhjelpen fra USA på 1960-tallet, rakettartillerisystemet M270 MLRS, i bruk fra 1998, men tatt ut av vanlig bruk i 2005, og en kort periode fra 1959 det ballistiske missilet Honest John montert på lastebil. Dette missilet kunne utstyres med atomstridshode, men var i Norge utstyrt med konvensjonelle stridshoder. Med konvensjonelle stridshoder og kort rekkevidde var det lite effektivt som artillerivåpen, og samtidig presset atomvåpenmotstandere på politisk for å avskaffe Honest John på grunn av kapasiteten til å bære atomstridshoder. Den ble derfor tatt ut av bruk allerede i 1964.