sengotikk – Store norske leksikon (original) (raw)

Vladislav-salen

Vladislav-hallen, av Benedikt Rieth, ved borgen i Praha.

Sengotikk er en fase av gotikken, etter høygotikken. Kalles i England Perpendicular, i Frankrike style flamboyant.

Typisk for perioden var at konstruktive ledd ble utviklet til kompliserte og rike systemer. Eksempler på dette er stjernehvelv, netthvelv, snoribbehvelv og strålehvelv. Også nye detaljformer som draperibue og pendant forekom. Ornamentikken kunne også være komplisert, som foreksempel i masverk. I kirkene ble forholdet mellom hvelvhøydene i midt- og sideskip forenklet. Hvelvhøydene ble gjort like store, og man fikk dermed hallkirker.

Sengotikken ble utfordret av renessansen og ble etterhvert avløst av denne. Men i en overgangstid ble likevel mange sengotiske byggverk reist, særlig mellom 1480 og 1550, og i land utenfor Italia. For eksempler i Bøhmen, England, Nederland, Polen, Portugal, Spania og Tyskland ble sengotiske byggverk reist. Den sengotiske tradisjonen holdt seg dessuten lenge i bygghyttene, for eksempel ved domkirkene i Milano og i Strasbourg.

Byggverk

Et fremstående eksempel på sengotikk er Jakob Heilmanns kirke i Most, reist etter 1517. I kirken har alt blitt interiør; ytterveggene danner en enkel innhylling om et spesielt rikt artikulert system av netthvelv og inntrukne strebepillarer. Løsningen er ifølge Christian Norberg-Schulz sjeldent klar og viser gotikkens logiske sluttfase. Han påpeker at det finnes beslektede kirker i det østlige Sentral-Europa, som for eksempel St. Anne i Annaberg i Sachsen, St. Martin i Landshut og St. Georg i Dinkelsbühl i Bayern. Disse beslektede kirkene overgår likevel ikke kirken i Most i grad av dristig, rik og samtidig enhetlig arkitektonisk utformning.

Et spesielt fremtredende profant eksempel er Vladislav-hallen i Praha (1487–1502) av Benedikt Rieth.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer