sjalusi – Store norske leksikon (original) (raw)

Sjalusi er en grunnleggende, ubehagelig emosjon knyttet til å oppleve at kjæreste eller ektefelle eller lignende uttrykker interesse for en annen. Sjalusi kan utløses av en annens utroskapsatferd, eller være et resultat av at man tenker seg at den andre er utro, eller utsettes for romantisk eller seksuell oppmerksomhet fra en annen.

Faktaboks

Uttale

sjalusˈi

Etymologi

av gresk zelos, ‘misunnelse, skinnsyke’

Også kjent som

skinnsyke svartsjuke

I norsk språkbruk har sjalusi tradisjonelt blitt forbeholdt negative følelser knyttet til trussel mot parforholdet. Slik er det også innen psykologisk forskning. Ordet misunnelse dekker de følelsesmessige reaksjonene på at en annen har ressurser, status eller får oppmerksomhet som en selv gjerne heller skulle hatt (unntaket er søskensjalusi, som nok burde ha blitt kalt søskenmisunnelse).

Når man måler mengde sjalusi finner man ofte at kvinner rapporterer større grad av sjalusi. Sjalusi er samtidig en av de fremste grunnene til partnerdrap, der menn dreper oftere.

Former for sjalusi

Det skilles mellom to typer sjalusi:

Emosjonell sjalusi, som er negative følelsesreaksjoner knyttet til at partner investerer tid, ressurser eller andre relasjonelle indikatorer i andre.
Seksuell sjalusi, som er negative følelser knyttet til at partner har sex med andre. Teorien antar at kvinner mer enn menn vil vise større grad av emosjonell sjalusi.

Det er videre slik at disse to typene sjalusi viser kjønnsforskjeller. Årsaker til dette diskuteres under.

Evolusjonsteoretisk grunnlag

Innen evolusjonspsykologien antas sjalusi å ha utviklet seg for å motivere oss til årvåkenhet omkring trusler mot vårt romantiske, forpliktende og seksuelt eksklusive langtidsforhold. Sjalusi motiverer derfor til taktikker for å beholde partner eller vokte partner mot konkurrenter.

David Buss utviklet originale hypoteser omkring kjønnsforskjeller innen sjalusi basert på seksuell strategiteori, en spesifisering av Robert Trivers foreldreinvesteringsteori for mennesket. Kjønnene har to forskjellige utfordringer: Kvinner vet med sikkerhet hvem som er mor til barnet. Menn kan ikke vite sikkert. Samtidig er det slik at menn investerer i antatt eget avkom. Det er det kun cirka fem prosent av pattedyrhanner som gjør. Denne forskjellen mellom kjønnene i foreldresikkerhet kombinert med hvor ressurskrevende det er å oppdra menneskebarn, og fordelene man også kan ha senere i livet som følge av fortsatt investering fra fedre, skaper de to stabile kjønnsforskjellene i adaptive problemer som må løses av sjalusi: menn må sikre så stor grad av farsskapssikkerhet som mulig, kvinner må sikre så stor grad av investering i seg selv og barn som mulig. Om han investerer i en annen manns barn vil han kunne ende opp som en evolusjonær blindgate. Om hun ikke skaffer like mye investering som andre kvinner skaffer, vil hun og hennes barn kunne få redusert reproduktiv suksess i konkurransen med andre kvinner og deres barn.

Svært ofte vil det være vanskelig å med sikkerhet vite om noe er et resultat av evolusjon. Når det gjelder spesielt mannlig seksuell sjalusi er det verdt å merke seg at det ikke finnes noen måte å lære konsekvensene av at man ikke er far til barna sine, det å oppdra andre menns barn vil ikke gi noen form for feedback. Videre, gitt at vi for noen millioner år siden ikke hadde pardannelse og farsinvestering i avkom, hva ville skjedd med de mennene som ikke var sjalu, de som var naive i forhold til hvorvidt de investerte i eget barn eller ikke. Basert på dette er det regnet som overveiende sannsynlig at sjalusi er selektert for.

Det har vært tre viktige debatter knyttet til denne forskningen:

Kritikk om at dersom man har opplevd den ene typen utroskap så kan man anta at den andre typen også har forekommet. Dette ble løst ved at man fremfor å spørre om hva som oppleves verst: enten seksuell eller emosjonell utroskap, så spurte man: om begge typer utroskap har forekommet, hva er verst? Kjønnsforskjellen er stort sett lik med begge typer spørsmål.
Filosofen Buller reformulerte den evolusjonære hypotesen som at menn må ha mer seksuell sjalusi enn emosjonell sjalusi, men dette var aldri den evolusjonære hypotesen til Buss. Ofte har menn lik mengde av begge typer, eller til og med mer emosjonell sjalusi. Det avgjørende er at menn mer enn kvinner opprøres av tegn på seksuell utroskap, og kvinner mer enn menn opprøres av tegn på emosjonell utroskap.
Man har tenkt at det er mulig at kjønnsforskjellen kan være et resultat av at man stiller enten-eller spørsmål (emosjonell eller seksuell). I en studie som fordelte kontinuerlige og enten-eller mål i samme utvalg fant man like store kjønnsforskjeller med begge målemetoder. Typisk vil man med kontinuerlige mål finne at kvinner har høyere total sjalusi enn menn.

Et robust funn er at kjønnsforskjellen i sjalusi er større i nordiske land – på tross av en del teorier om at kjønnsforskjeller burde bli mindre i land med større grad av likestilling. Det finnes flere tilfeller av kjønnsforskjeller som faktisk blir større med større grad av likestilling. Det nordiske likestillingsparadokset handler for eksempel om større grad av tradisjonelle yrkesvalg hos norske kvinner enn kvinner fra mindre likestilte land. Buss sin teori fra 1992 foreslo at kjønnsforskjellen ville øke på som en funksjon av en kulturs grad av farsinvestering.

Sjalusi med vrangforestillingskvaliteter og –ideer kalles Othello syndrom.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur