smelteovn – Store norske leksikon (original) (raw)
Smelteovn er fellesbetegnelse for ovner til smelting og fremstilling av metaller. Konstruksjon og opphetningsmetode avhenger sterkt av formålet.
Smelteovner kan deles inn i forskjellige typer basert på form og oppvarmingssystem:
Det er to hovedtyper ut fra form, sjaktovn og herdovn, og tre typer oppvarmingssystem, elektrisk direkte og indirekte, eller med brennstoff (gass, olje, kullstoff).
Historie
Blant de eldste smelteovnene er smelteovner brukt til fremstilling av jern og stål. Fra rundt 1850 ble stålsmelteprosessene sterkt forbedret med innblåsing av luft i konvertere (en eksoterm reaksjon, konvertere har ikke oppvarmingssystem), og nye smelteovner som blant annet Siemens-Martin-ovn.
I 1878 ble elektrisk kraft brukt for første gang, av William Siemens. Sener i 1899 produserte Paul Louis Héroult i Frankrike stål i en elektrisk bueovn. Prosessen er velegnet for produksjon av spesialstål og legert stål. Ståltyper produsert i elektrisk ovn kalles også elektrostål. Innblåsing av rent oksygen ble brukt i Tyskland fra 1937, for eksempel i LD-konverter.