snøbrett – Store norske leksikon (original) (raw)

Et moderne snøbrett med oppbøyd tupp i begge ender (twin tip). Snøbrettkjøreren utfører en såkalt grab (ta grep i brettet med den fremste hånda).

Snøbrett er en bred plate laget av kunststoff med trekjerne som brukes til kjøring på snø. Metallkanter rundt hele brettet sørger for godt grep på underlaget. Snøbrettet er som en slags bred ski.

Faktaboks

Etymologi

engelsk snowboard

Man står omtrent sidelengs på brettet og manøvrerer ved hjelp av tyngdeoverføring. Avhengig av bruksområdet er snøbrett omtrent 110 til 190 centimeter lange og 14 til 34 centimeter brede, med mer eller mindre innsving på midten. Alle brett er oppbøyde foran slik at det ikke graver seg ned i underlaget, mange også bak (twin tip) slik at en kan kjøre i begge retninger.

Brett for fristilkjøring er korte med tupper i begge ender, mens brett for frikjøring i bakker eller løssnø er lengre og stivere. Alpine brett har tupp bare foran, stor innsving på midten og er ofte asymmetriske. Bindinger og støvler for fristilkjøring er relativt myke, mens man i alpin kjøring bruker stivere støvler og faste platebindinger.

Øvelser

En typisk løype for øvelsen slopestyle. Her fra vinter-OL for ungdom i Lausanne, Sveits i 2020.

I fristil bedømmes kjøringen av dommere. Halfpipe kjøres i en jevnt hellende og rett bane formet som en bred U med bratte vegger (loddrette på toppen). Man kjører nedover banen fra vegg til vegg og utfører kunstferdige og akrobatiske momenter i luftige hopp over veggen når man vender. Høyden på hoppene er viktig. I slopestyle fremvises lignende momenter i en åpnere arena. I hopp (big jump) brukes et stort spretthopp, og hopperen bedømmes for kunstøvelser i luften.

I alpine grener skal man, som i alpin skiidrett, kjøre raskest mulig gjennom en svingende løype med porter. Øvelser er storslalåm, parallellstorslalåm og parallellslalåm. En nyere øvelse er snøbrettcross (boardercross), hvor fem til seks løpere starter samtidig og kjører ned en løype med kuler, hopp, portflagg og doseringer. Frikjøring foregår ofte i løssnø i bratte fjellsider, med bedømmelse av kjøreteknikk, kjørelinje og kontroll.

Historikk og organisering

I begynnelsen ble snøbrettkjørere oppfattet som outsidere, en undergrunnsbevegelse, som lenge ikke hadde tilgang til skianleggene og i stedet kjørte off-piste.

De første snøbrettene ble laget i USA i 1960-årene med utgangspunkt i surfbrett og rullebrett. Dyktige skatere som Steve Caballero og Bert Lamar gjorde snøbrettkulturen kjent internasjonalt etter hvert som konkurransekjøring ble vanlig utover på 1980-tallet (den første snøbrettkonkurransen ble gjennomført 1981 i Colorado) og sporten slo gjennom internasjonalt. Det internasjonale forbundet, International Snowboard Federation (ISF), ble stiftet i 1991, nedlagt i 2002, og etterfulgt av World Snowboarding Federation (WSF) samme år. ISF arrangerte årlige verdensmesterskap fra 1993 (uoffisielt fra 1987), samt verdenscup og EM i de forskjellige øvelsene. Det internasjonale skiforbundet (FIS) har også snøbrettkjøring på programmet, med verdenscup og VM (fra 1996). Snøbrett har vært OL-idrett fra 1998.

I begynnelsen ble snøbrettkjørere oppfattet som outsidere, en undergrunnsbevegelse, som lenge ikke hadde tilgang til skianleggene og i stedet kjørte off-piste. Men etterhvert som snøbrettkjøring ble kommersialisert og stadig flere brettkjørere kom til, fikk de tilgang til skianleggene, og skianleggene la til rette for brettkjørere med fun park (avgrensede områder med innslag av for eksempel big jump, halfpipe, trails).

Før snøbrett ble kommersialiert, ble det også eksperimentert med ulike typer brett og bindinger, med blant annet bruk av styrefinner og snor. Det første kjente brettet ble lansert i 1929 av Jack Burnett. I 1966 ble den såkalte snurferen lansert, som ble produsert i et opplag på cirka 100 000 og som innledet snøbrett-revolusjonen utover på 1970- og 1980-tallet.

Tre legender

Det er gjerne tre banebrytende personer innenfor den kommersielle snøbretthistorien. Det er Dimitrije Milovitch, som i 1975 lanserte winterstich, som er kjent for sin karakteristiske swallowtail (svalehale). Den andre er den kjente skateren og surferen Tom Sims som utviklet brettmodellen videre og tilpasset den også til jenter. Den tredje er Jake Burton Carpenter, som lanserte sitt brett i 1979, som bestod av lønnefinér og med binding med styrefinne bak. Særlig Sims og Burton er kjente brettnavn i dag som førte brettutviklingen videre, og som ble en storindusti midt på 1980-tallet da brettet ble utstyrt med stålkanter, high back-binding og med twin tip.

Snøbrett i Norge

Snowboarderen Terje Håkonsen i halfpipe under norgesmesterskapet i 2000. Han var lenge en av de beste og mest kjente i verden. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Snøbrettkjøring kom til Norge mot slutten av 1970-årene, og fikk i 1990-årene en sterkt økende popularitet, både som fritidsaktivitet og konkurranseidrett. Den nevnte snurferen ble importert til Norge på 1970-tallet, samtidig som det fantes mindre snøbrettmiljø i Molde og Oslo hvor det ble eksperimentert med egne hjemmelagde brett. I Norge var det forbud mot brett i norske skianlegg frem til 1985.

Norgesmesterskap har blitt arrangert fra og med 1986.

Norges Snowboardforbund ble stiftet i 1987 og opptatt som utvalg i Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF) i 1996. Forbundet ble eget særforbund i 1999. Særforbundet hadde cirka 5000 medlemmer i rundt 70 klubber i 2006. I 2018 ble Snowboardforbundet en del av Brettforbundet, bestående av brettidrettene snowboard, skateboard og surfing i Norge.

Mange snøbrettkjørere er også uorganiserte, og man regner med at det er cirka 250 000 brettkjørere i Norge.

Norske snøbrettutøvere har gjort seg sterkt gjeldende internasjonalt, blant annet Terje Håkonsen, Daniel Franck, Stine Brun Kjeldaas, Kim Christiansen, Tor Bruserud, Kjersti Østgaard Buaas, Silje Norendal, Ståle Sandbech og Andreas Ygre Wiig.

Begreper og slanguttrykk

Det finnes en del begreper og slanguttrykk som benyttes i sporten. I tabellen under listes de mest brukte opp, i alfabetisk rekkefølge. De fleste er på engelsk, noe som praktiseres verden over.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer