strandsonen – Store norske leksikon (original) (raw)
Strandsonen er en allmennspråklig betegnelse på området 100 meter fra strandlinjen målt i horisontalplanet ved alminnelig høyvann.
Begrepet «strandsonen» har ingen juridisk definisjon, men brukes i juridisk forstand vanligvis synonymt med 100-metersbeltet. Det gjelder flere særskilte rettsregler for 100-metersbeltet langs sjøen, og langs vann og vassdrag. Plan- og bygningsloven § 1–8 sier at det langs sjøen og langs vassdrag skal tas særlig hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser. I samme bestemmelse fremgår at det i 100-metersbeltet langs sjøen gjelder et generelt byggeforbud, som ofte upresist omtales som «strandloven».
Allemannsretten til fri ferdsel og opphold gjelder i utmark. Rettighetene reguleres i friluftsloven. Høyesterett har i flere saker de siste 15 årene hatt til behandling spørsmål om allmennhetens ferdselsrett i strandsonen. Høyesterett uttalte i en prinsippsak fra 2005 at grunneiere som bygger i strandsonen, må finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn det som gjelder i områder hvor allmennhetens behov for ferdsel er mindre. (Referanse: Rettstidende 2005, side 805). Det er ikke allmenn ferdselsrett i strandsonen der stranden på grunn av nærheten til bebyggelse eller av andre grunner regnes som innmark etter friluftsloven.