telt – Store norske leksikon (original) (raw)

Telt er ly eller hus laget av lerret, seilduk, nylon eller lignende som ofte kan legges sammen og flyttes etter behov. De er ofte montert på forskjellig vis på barduner og rammeverk. Telt laget med skinn ble opprinnelig brukt av nomader (blant annet samer).

Telt brukes vanligvis som overnattelsesmulighet i skog og mark, men er også brukt i annen sammenheng, som for eksempel militærtelt (bivuakk), sirkustelt, eller teltpaviljong på utstilling. Utviklingen av telt til ferie og friluftsliv har gått i to retninger. Til bilcamping brukes større hustelt, gjerne med fortelt. Til turer i skog og fjell er det utviklet lette telt som man kan bære med seg. Fjelltelt av god kvalitet har yttertelt av vanntett nylon og innertelt av stoff som slipper fuktigheten gjennom slik at man unngår problemer med kondens.

I India brukes teltlignende konstruksjoner kalt pandal til for eksempel bryllup. Det finnes også arkitektur som tar i bruk telttak og teltlignende konstruksjoner, som for eksempel bygg av arkitekten Frei Otto.