tinnklorider – Store norske leksikon (original) (raw)
Tinnklorider er en fellesbetegnelse for kjemiske forbindelser mellom tinn og klor.
Faktaboks
Uttale
tinnklorˈider
Tinn(II)klorid
Tinn(II)klorid, med kjemisk formel SnCl2 (tinndiklorid), er i vannfri form en hvit, fettglinsende masse som dannes ved å varme opp tinn i tørr hydrogenkloridgass. Krystallinsk tinn(II)klorid har lagdelt struktur.
Kjemi
En løsning av tinn(II)klorid fås ved å behandle tinn med varm, konsentrert saltsyre. Ved inndamping krystalliserer tinn(II)kloridet ut med to molekyler krystallvann, SnCl2·2H2O (handelsnavn tinnsalt), i form av fargeløse, klare, monokline søyler eller flak. Hydratet løser seg lett i lite vann. Ved sterk fortynning dannes tungt løselig tinn(II)hydroksidklorid, etter reaksjonsligningen
Sn2+ + Cl− + H2O = Sn(OH)Cl + H+
Utsatt for luft oksideres en vandig løsning av tinnklorid langsomt under dannelse av fireverdige tinnioner som hydrolyseres til tungt løselige tinndioksidhydrater. For å hindre oksidasjon oppbevares løsninger av tinn(II)klorid i berøring med metallisk tinn. Løsninger av tinn(II)klorid virker sterkt reduserende.
Bruksområder
Tinn(II)klorid anvendes hovedsakelig i galvaniske fortinningsbad. En del blir også brukt til fremstilling av Cassius' gullpurpur. Tidligere hadde tinn(II)klorid en utstrakt anvendelse i tekstil- og fargeriindustrien.
Tinn(IV)klorid
Tinn(IV)klorid, med kjemisk formel SnCl4 (tinntetraklorid), er en fargeløs væske (kokepunkt 114 °C) som ryker sterkt i fuktig luft.
Kjemi
Tinntetraklorid kan fremstilles ved direkte innvirkning av klor på tinn:
Sn + 2Cl2 = SnCl4
Når den står i fuktig luft, går tinntetraklorid over i en halvfast, krystallinsk masse, SnCl4·5H2O, også kalt tinnsmør. Tinntetraklorid løses i vann under sterk varmeutvikling og hydrolyse:
SnCl4 + 2H2O → SnO2·aq + 4Cl− + 4H+
Dannet tinndioksidhydrat, SnO2·aq, forblir lenge kolloidalt i løsning, først etter hvert inntrer felling. Fra vandig løsning krystalliserer tinntetraklorid under 19 °C ut som SnCl4·8H2O, fra 19–56 °C som SnCl4·5H2O, fra 56–65 °C som SnCl4·4H2O og fra 65–83 °C som SnCl4·3H2O. Den vandige løsningen leder elektrisk strøm meget dårlig; tinntetraklorid er lite dissosiert. Det er et godt løsemiddel for fosfor, svovel, jod og liknende. I saltsyre løser tinntetraklorid seg under dannelse av heksaklorostonnat(IV)ioner [SnCl6]2-. I krystallinsk form dannes H2[SnCl6]·6H2O.
Bruksområder
Tinntetraklorid blir i første rekke brukt til fremstilling av organiske tinnforbindelser, dessuten som katalysator ved kloreringer og kondensasjonsreaksjoner i organisk kjemi. Den ble tidligere brukt som beis i fargerier, som tekstilforbedringsmiddel og som betyngningsmiddel for silke, men denne bruken er gått tilbake.
Tinntetraklorid ble først fremstilt av Andreas Libavius (1550–1616, se kjemi) ca. 1600 ved å varme opp en blanding av amalgamert tinn og sublimat (kvikksølv(II)klorid), og var lenge kjent under navnet spiritus fumans Libavii.