trekonstruksjon – Store norske leksikon (original) (raw)

Trekonstruksjon, bærekonstruksjon av trematerialer i byggverk, som f.eks. yttervegger, takkonstruksjoner, tårn, broer og stillaser.

Våre eldste trekonstruksjoner finner vi i stavkirkene (se stavverk). Tømmerlafting var imidlertid den vanligste byggemåten fra gammelt av. Stokkenes lengde gav utgangspunkt for bygningenes hoveddimensjoner. Etter hvert ble tømrerhåndverket utviklet, og man fikk metoder for sammenføyning av treverket til større lengder og sammensatte konstruksjoner (se fagverk og sprengverk). Konstruksjoner av reisverk og bindingsverk gav mindre materialforbruk og nye muligheter for bygningsutforming.

Med stålet fikk vi nye metoder for tømmerforbindelser, som spiker, skruer, bindhaker og dybler. På 1960-tallet ble spikerplater lansert som forbindelsesmiddel for trekonstruksjoner. Dette var grunnlaget for innføring av prefabrikkerte takstoler, som fikk stor utbredelse.

Mot slutten av 1950-årene kom produksjonen av limtre i gang for alvor i Norge. Ved sammenliming av trelameller kan man lage konstruksjonselementer i nær sagt ubegrensede former og dimensjoner.

Eksempel på utnytting av limtrekonstruksjoner i store bygg finnes på Oslo lufthavn Gardermoen.