turnering – Store norske leksikon (original) (raw)

Turnering er en konkurranse som går over flere runder og i et begrenset tidsrom, for eksempel i spill eller idrett.

Opprinnelig var turnering et ridderspill. Det oppstod i Frankrike i andre halvdel av 1000-tallet, kom like etter 1100 til Tyskland, og før 1200 til England. Enten kjempet to flokker mot hverandre med skarpe våpen, eller det ble brukt sløve våpen og ingen rustning (bohort). Det gjaldt å kaste motstanderen av salen.

Fra å være regulære kampøvelser utviklet turneringen seg til å bli praktfulle oppvisninger, gjerne ved kroninger eller kongelige brylluper, eller holdt til ære for fornemme damer. Sin mest kunstferdige utforming fikk turneringene på 1300- og 1400-tallet, paradoksalt nok samtidig med at de adelige rytteroppbud mistet sin tidligere betydning i krigføringen. Turnering gikk av bruk fra omkring 1550.