tyrann – Store norske leksikon (original) (raw)

Tyrann var i Den greske antikken en betegnelse på en mann som hadde gjort seg til enehersker i staten uten støtte i lov eller skikker. Slike tyranner fremstod i flere greske stater, særlig på 600- og 500-tallet fvt., for eksempel Periandros, Polykrates og Peisistratos. I en senere fase fantes det også tyranner på Sicilia (Gelon, Hieron og Dionysios).

Faktaboks

Uttale

tyrˈann

Etymologi

av gresk tyrannos, fra lydisk

Tyranniet oppstod ofte i reaksjon mot aristokratiske eller oligarkiske tradisjoner, ut fra sosiale motsetninger eller under press fra ytre fiender. Mange tyranner var dyktige regenter.

Ordet tyrann betegner først og fremst en hersker som ukonstitusjonell og sier lite om styresettet, bortsett fra at det var utradisjonelt. Fordi noen tyranner var uten skrupler, samtidig som at eneherredømme overhodet var forhatt, og endelig fordi demokratiet i Athen etterfulgte tyranniet og måtte fremheve befrielsen, ble tyrann en betegnelse for en hardhendt despot; en betydning ordet siden har beholdt.