universell utforming – Store norske leksikon (original) (raw)

Tursti langs Hafrsfjord

Universell utforming er det å planlegge produkter, omgivelser, programmer og tjenester slik at de kan brukes av så mange mennesker som mulig på en likeverdig måte. Hensikten er å oppnå like muligheter til samfunnsdeltakelse og motvirke diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne, alder, kjønnsidentitet eller kulturell bakgrunn.

Universell utforming kan for eksempel være trinnfri adkomst til transportmidler og bygninger, personlig service som et tillegg til selvbetjening, teksting av filmer eller kjønnsnøytrale toaletter.

Målet med universell utforming er å fjerne eller redusere barrierer som hindrer deltakelse gjennom utforming av politikk, politiske, sosiale og kulturelle institusjoner, bygde omgivelser og IKT. Særlig viktig er tilgjengelighet til utdannelse, arbeid, kultur og offentlige rom.

Universell utforming bygger på en forståelse av funksjonshemming som relasjonell. Dette betyr at funksjonshemming ikke er et individuelt, medisinsk problem, men oppstår i et komplekst samspill mellom mennesker og omgivelser. Dermed kan også funksjonshemming reduseres og begrenses gjennom å tilpasse omgivelsene til menneskers ulike funksjonsevne.

Verdigrunnlaget for universell utforming er likestilling, ikke-diskriminering og medborgerskap.

Definisjoner

Universell utforming har to offisielle definisjoner i Norge. I paragraf 17 av Likestillings- og diskrimineringsloven er begrepet definert slik:

«Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, inkludert informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse».

Denne definisjonen, som ble brukt i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fra 2009 (revidert i 2013) og videreført i Likestillings- og diskrimineringsloven i 2018, er Norge alene om. Den internasjonale definisjonen på universell utforming finnes i FN-konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, som ble ratifisert av Norge i 2013:

«_Med 'universell utforming' menes utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming. 'Universell utforming' skal ikke utelukke hjelpemidler for bestemte grupper av mennesker med nedsatt funksjonsevne når det er behov for det._»

Hva som omfattes av «produkter, omgivelser, programmer og tjenester» vil avklares etter hvert som konvensjonen tas i bruk. Forskjellen på de to utdypningene av universell utforming er at den norske skal være egnet for et eksplisitt juridisk formål, mens FN-konvensjonens definisjon er egnet for et politisk og faglig arbeid med universell utforming. Begge er gyldige.

FN-konvensjonen ble signert av Norge mars 2007, og myndighetene påla seg da å ikke handle i strid med konvensjonen.

Lover og forskrifter

I Norge er universell utforming inkludert i flere lover. Her skal nevnes likestillings- og diskrimineringsloven, plan- og bygningsloven med byggeteknisk forskrift, TEK 17, og _universitets- og høyskoleloven, s_om i § 4.1. sier at studentenes læringsmiljø skal være universelt utformet. Det finnes også en forskrift om universell utforming innen IKT.

I juridisk sammenheng brukes begrepet universell utforming, mens FN-konvensjonen i større grad også utdyper tilgjengelighet som en konkret målsetting. I lys av universell utforming dreier det seg da om en likeverdig tilgjengelighet. I oppfølgingen av lovverket har Likestillings- og diskrimineringsombudet og likestillings- og diskrimineringsnemnda sentrale ansvarsoppgaver. Som på andre likestillingsområder er det få gode og virksomme verktøy for oppfølging av lovene.

Politikken på feltet

Norske regjeringers politikk for personer med nedsatt funksjonsevne har i lang tid hatt full deltakelse og likestilling som mål. Spørsmål knyttet til funksjonshemming handler ikke kun om helse- og sosialpolitikk, men i like stor grad om rettigheter, likestilling og like muligheter.

Regjeringen lanserte den første handlingsplanen for økt tilgjengelighet i 2004, for perioden 2004–2009. Siden den gang har ulike regjeringer lansert nye handlingsplaner jevnlig. Regjeringens handlingsplan for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse 2020–2025 har tittelen Et samfunn for alle – Likestilling, demokrati og menneskerettigheter.

Et viktig virkemiddel i handlingsplanen er sektoransvarsprinsippet, det vil si at hver enkelt sektor er ansvarlig for universell utforming innenfor sitt område.

Universell utforming brukes om konkrete utforminger, som for eksempel i beskrivelsene i plan- og bygningslovens byggetekniske standard, TEK 17. Samtidig er universell utforming også en strategi for inkludering allment sett. Det er derfor viktig å evaluere de konkrete løsningene som velges med sikte på å komme frem til bedre, i betydningen mer inkluderende løsninger. Slik er universell utforming et prosessbegrep hvor innholdet vil endre seg med samfunnsutviklingen. Gjennom CRPD er universell utforming et menneskerettighetsbegrep.

Et tverrfaglig felt

Universell utforming er prioritert innenfor IKT, arkitektur, transport, utdanning og samfunnsplanlegging. Fordi mange barrierer som hindrer samfunnsdeltakelse er fysiske og arkitektoniske, har myndighetene i handlingsplanene særlig prioritert disse områdene. Det har også vært en satsing på universell utforming i kommuner og fylkeskommuner.

Innenfor både IKT og arkitektur og planlegging er det likevel fremdeles mye som gjenstår. En del av dette handler om at universell utforming best gjennomføres i en prosess og med en tverrfaglig innsats med fagfolk fra for eksempel juridiske fag, helsefagene, inkludert folkehelse og rehabilitering, sammen med pedagogikk, arkitektur-, ingeniør- og planleggingsfagene.

Hittil har universell utforming i stor grad handlet om fysiske utformingsløsninger og tilgjengelighet for rullestolbrukere. Dette er viktig, men universell utforming dreier seg om å oppnå likeverdig tilgjengelighet allment sett. Da er hensynet til eldre, og til personer med ulike funksjonsnedsettelser, som for eksempel utviklingshemming og demens, viktig å inkludere.

Universell utforming er et tverrfaglig fag- og forskningsfelt som bygger på kunnskap om menneskelig mangfold, sosiale, kulturelle og bygde omgivelser og samspillet mellom mennesker og omgivelser i konkrete kontekster. Representanter for funksjonshemmedes organisasjoner er viktige bidragsytere i kunnskapsutviklingen, både når det gjelder evaluering av gjennomførte tiltak og utvikling av ny kunnskap.

Historikk

Universell utforming kommer fra funksjonshemmingsfeltet og ble første gang brukt i en norsk offentlig publikasjon fra 1997: Universell utforming: Planlegging og design for alle. Publikasjonen ble utgitt av Statens råd for funksjonshemmede. Rådet gikk til det amerikanske begrepet Universal Design for å finne et begrep for en helhetlig forståelse av tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Publikasjonen setter universell utforming både inn i en planleggings- og designsammenheng.

Dette grepet har fått betydning for bruken av universell utforming i norsk kontekst. Både planlegging og utforming blir vektlagt i arbeidet med å fremme universell utforming som strategi for å oppnå likestilling.

Ideen om å legge til rette for samfunnsdeltakelse allment sett gjennom å tilrettelegge omgivelsene var imidlertid ikke ny. Allerede i etterkrigstiden var Byggforsk opptatt av å bygge boliger som var egnet for eldre. Innenfor samfunnsmedisinen ble forståelsen av funksjonshemming som relasjonell utviklet i løpet av 1960-tallet og fremover.

I NOU 2001:22 Fra bruker til borger ble universell utforming diskutert i et omfattende politisk dokument for første gang. Her peker utvalget på at begrepet er nyttig og lovende, men at det ikke kan motvirke alle former for diskriminering på grunnlag av funksjonsevne.

Stortingsmeldingen som ble forløper for DTL, kom i 2002–2003 og hadde tittelen Nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Denne førte til den offentlige utredningen fra 2005, Likeverd og deltakelse, og dernest diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som trådte i kraft i 2009. Dermed fikk Norge et styrket vern mot diskriminering gjennom regulering av diskriminering på grunnlag av funksjonsevne, på linje med mange andre land.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer