uskyldspresumpsjonen – Store norske leksikon (original) (raw)
Uskyldspresumpsjonen er kravet enhver har på å bli behandlet og omtalt som uskyldig inntil man er endelig domfelt i en straffesak.
Faktaboks
Også kjent som
formodning om uskyld
I strafferetten er man enten skyldig eller uskyldig. Det er ingen mellomting. Siden straff er samfunnets sterkeste reaksjon mot brudd på adferdsnormer, kan straff kun ilegges av en domstol etter at staten har ført fullgode bevis for straffeskyld i en upartisk og uavhengig domstol, og etter at den tiltalte har fått anledning til å forsvare seg mot anklagene.
Uskyldspresumpsjonen er nærmere formulert i FNs Verdenserklæring artikkel 11 nr. 1. Bestemmelsen lyder, i norsk oversettelse:
«Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.»
Grunnloven § 96 annet ledd bestemmer derfor at «Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven». Det samme følger av den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 6 (2). Bestemmelsen ble tatt inn i Grunnloven under grunnlovsreformen i 2014, og det heter i begrunnelsen (Dok 16 (2011–2012)): «Formuleringen vil i stedet oppsummere i én setning de ulike sidene ved uskyldspresumpsjonen, herunder særlig at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Slik vil denne enkle setningen kunne bidra til å befeste et særlig viktig rettsstatsprinsipp i Grunnloven.»
Det er rettsstridig for offentlige myndigheter å legge til grunn eller antyde offentlig at en person er skyldig i lovbrudd uten at dette er endelig slått fast av en domstol. Videre er det et sentralt element i uskyldspresumpsjonen at når man er frifunnet for en handling med rettskraftig virkning, skal ikke domstolene eller offentlige myndigheter i samme eller senere avgjørelser uttrykke seg slik at det etableres tvil om riktigheten av frifinnelsen.
Uskyldspresumpsjonen gjelder bare i straffesaker, og den er ikke til hinder for at man for eksempel i en erstatningssak mellom to private parter kan finnes ansvarlig for å ha begått en handling man er frifunnet for straff for. En annen ting er at norske domstoler har utviklet en praksis der man også i sivile rettssaker krever sterkere bevis enn vanlig sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at en part har begått ulovlige eller klanderverdige forhold, med mindre loven selv sier noe annet.