voks – Store norske leksikon (original) (raw)
Voks er organiske forbindelser som er plastiske og lavsmeltende, og som har relativ høy molekylmasse. De er brennbare og har gode dielektriske egenskaper, er ikke giftige eller lite giftige, og er uten ubehagelig lukt. Smelten er gjerne lettflytende. De fleste voksarter er vannavstøtende og uløselige i vann, men løselige i vanlige organiske løsemidler.
De egentlige voksartene er estere av høyere fettsyrer og alkoholer, for eksempel bivoks. Andre typer forbindelser, for eksempel hydrokarboner, kan også ha konsistens og egenskaper som gjør at de klassifiseres som voks.
Voks har en mengde tekniske anvendelser, for eksempel i lysfabrikasjonen, i bonemidler og poleringsmidler, i emballasjeindustrien til impregnering av papir og papp, som tilsetning til gummi og til elektrisk isolasjon, i impregnerings- og rensemidler, i kosmetiske og farmasøytiske preparater med mer.
Hovedtyper
Naturlige
- Animalske (bivoks, spermasett, lanolin med flere)
- Vegetabilske (carnauba, candelilla, kinesisk voks med flere)
- Mineralske: Jordvoks (ozokerit, ceresin og montanvoks), petroleumsvoks (vanlig og mikrokrystallinsk parafinvoks)
Syntetiske
- Lavmolekylære polyetylener og polyoleter-estere
- Klorerte naftalener (halovoks) med flere
- Hydrokarbonvoks fra Fischer-Tropsch-prosessen og lignende