witten – Store norske leksikon (original) (raw)

Witten var en eldre tysk mynt i sølv fra 1300-tallet. Den ble hanseatenes viktigste mynt, og hadde en verdi som tilsvarte 4 pfennig (⅓ schilling).

Faktaboks

Etymologi

navnet har sitt opphav i myntens ‘hvite’ farge på grunn av sølvinnholdet.

Også kjent som

lavtysk: 'witte'; også 'wittenpfennig', 'veerling', og 'wittens'.

Mynten ble først preget i Lübeck i 1325 og senere flere steder i Nordtyskland. Vekten av sølv utgjorde cirka 1,3 gram. Senere ble verdien forringet. Mynten hadde en hvit fremtoning, og ble i Danmark og Norge også kalt for hvid.

Tyske witten var i Norge en av de hyppigst brukte skillemyntene blant hanseatiske kjøpmenn og arbeidere. For eksempel var brudd på Schøtstueretten for en "junge" (dreng) tre witten.