Ungdom som ville redde naturen (original) (raw)

NATURVERN

Er det lenger noen som husker denne forkortelsen: (snm)? Neppe mange. Men for 30 år siden sendte den sjokkbølger inn blant landets skogbrukere og Stortingets vannkraftkarer.

Klassiker. Arne N�ss b�res bort av politiet under demonstrasjonen mot utbyggingen av Mardalsfossen i Mard�la i 1970.

FOTO: NTB/SCANPIX

Samarbeidsgruppene for naturvern og milj�vern. 1969 var det �ret da naturvernet i Norge ble aksjonspreget, og det var visselig (snm) som f�rte an.

FOTO: SCANPIX

Protestene mot Alta-utbyggingen. Fjellbygda Masi i Finnmark, som forsvant ved oppdemmingen av Alta-Kautokeino vassdraget, var gjenstand for bes�k av Stortingets kommunalkomit� i august 1970. Ved denne anledning ble det overrakt en resolusjon som i utvetydige ordelag ga uttrykk for Masiv�ringenes syn p� saken. Ved komit�ens ankomst m�tte innbyggerene opp med plakater som klart sa fra om deres standpunkt.

FOTO: VIDAR KNAI/SCANPIX

Oslo, februar 1981. 14 samekvinner okkuperte kontoret til statsminister Gro Harlem Brundtland i protest mot utbyggingen av Alta-Kautokaeinovassdraget. Politiet fjernet demonstrantene etter 18 timer.

FOTO: ERIK THORBERG/SCANPIX

Bak den kryptiske forkortelsen skjulte det seg en gjeng unge samfunnsstormere som fikk avgjørende innflytelse på naturvernarbeidet i Norge. Mye ville gått verre, om ikke Samarbeidsgruppene for naturvern og miljøvern hadde gått til felts mot datidens stygge planer i skog og fjell.

1969 var det året da naturvernet i Norge ble aksjonspreget, og det var visselig (snm) som førte an. Gruppene involverte seg heftig i de viktige energi-, natur- og miljøverndebatter som raste for fullt i overgangen mellom 1960- og 70-årene. (snm) - tre små bokstaver, kryptisk pakket inn mellom parenteser, ble et begrep i juni 1969, og fylket på korttid en særdeles talefør flokk av unge entusiaster som ikke ville sitte rolig å se på at norsk natur ble ødelagt bit for bit.

På det meste talte ikke (snm) mer enn rundt 200 medlemmer. Men de maktet å mobilisere mange flere til sine aksjoner!

I et snaut tiår var de ustoppelige og særdeles freidige pådrivere i målrettet natur- og miljøvern. Et betydelig irritasjonsmoment for utbyggingskåte politikere, og nærmest et hatobjekt for skogeierstanden.

Saklig informasjon

Gjennom sine direkte aksjoner, preget av Gandhis ikkevold-filosofi - og solid mediedekning! - ble almenheten fort klar over at (snm) var på banen. Og i det mer stille: Saklig informasjon med faglig tyngde vis a vis besluttende myndigheter.

Mange slag ble tapt, noen ble vunnet. Det gikk galt med Aurlandsdalen og Mardøla, men Hardangervidda ble reddet. Spålsveien ble bygget, men den planlagte enorme oppdemningen i hjertet av Nordmarka ble endelig skrinlagt. Vi slapp også atomkraftverk ved Oslofjorden.

- (snm) var et historisk blaff i kjølvannet av sekstiåtternes opprør mot autoritetene. Men blaffet var voldsomt, og gjorde sin virkning, konstaterer Jens Gram (62), en av (snm) s ivrige medlemmer fra den gang.

- Og i tredve års eftertid er det klart at (snm) fikk varig gjennomslag for tanker som skulle bli retningsgivende for det fremtidige miljø- og naturvernarbeidet i Norge. At Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972, tar vi uten blussel mye av æren for.

I dag er gruppene forlengst oppløst, og medlemmene selv spredt i til dels fremskutte stillinger i samfunnslivet. Men hvem var de, og hva ble oppnådd?

- Nei, vi var ikke kryptokommunister, svarer Gram leende, på spørsmålet om den hemmelighetsfulle forkortelsen var inspirert av en annen parentes fra disse fjerne år: AKP(m-l) - (snm) sprang ut fra en miljøbevisst fjellklatrerkrets, og fikk raskt oppslutning fra andre naturverninteresserte. Vi var alt fra nikkersadel til rabulister, rekruttert vesentlig i Oslo-området. Hovedtyngden av medlemmene hadde akademisk bakgrunn - biologer, jurister, arkitekter, medisinere - og lyttet mer enn gjerne til økofilosofiske tanker målbåret av Sigmund Sætereng Kvaløy, Nils Faarlund og Per Gaarder.

Aftenposten traff Gram og to andre gammel- snm 'ere, Bjørn Faafeng (51) og Ketil Heyerdahl (49) i lett mimring over gamle papirer og protokoller: - «Triggeren», den direkte foranledningen til at (snm) ble stiftet, var den opprivende striden om utbyggingen av Aurlandsfallene. Den engasjerte!

Sivil ulydighet

Og da utbyggingen av Mardøla ble vedtatt i 1970, mobiliserte (snm) til sivil ulydighet: 300 demonstranter holdt anleggsveien sperret i 12 dager. Aksjonen var (snm) s første store løft, og utløste en større debatt om naturvern og om sivil ulydighet som politisk virkemiddel.

Det ble mer sivil ulydighet da byggingen av Spålsveien i Nordmarka tok til. (snm) var på plass, og sperret for anleggsmaskinene.

Samme taktikk ble senere forsøkt på Vidvangsveien på Krokskogen, men her ble de ikkevoldelige snm 'ere bokstavelig talt kjeppjaget av Løvenskiolds folk. . .

Kjeppjaget eller ikke: - På 1970-tallet var det (snm) som hadde initiativet i debatten om Oslomarkas fremtid, konstaterer Faafeng, Gram og Heyerdahl.

- (snm) - taktikken var enkel: Hver gang noen gikk til angrep mot verneverdig skog, gikk vi til motangrep, så vel med direkte aksjoner som med intellektuell argumentasjon.

Selv om de tre stadig er frustrert over hvor langsomt prosessen skrider frem: - Noen seire er halt i land, som for eksempel den nylig vedtatte fredning av Spålen/Katnosa-området. Og i det minste blant noen skogeiere er det med tiden vokst frem en dypere forståelse av hvor viktig det er med et biologisk mangfold. Likevel: Altfor ofte er det stadig de rene økonomiske hensyn som får forrang.

Tredve år er gått siden (snm) trådte frem. Over tyve siden bevegelsen stilnet av. Men at det i dag hersker helt andre holdninger til viktigheten av miljøvern, naturvern og friluftsliv, er i ikke liten grad (snm) s fortjeneste.

- Vi leste på leksen vår, vi studerte dokumenter og saksfremlegg, vi skaffet oss faglig kompetanse, og ble først og fremst uredde for å trå autoritetene på tærne. Det har norsk natur tjent på, sier de tre ubeskjedent.

Tapte kampen, vant krigen

De tapte kampen, men vant krigen. De tapte Mardøla, de tapte Alta. Men: Aksjonistene som dukket opp i kjølvannet av sekstiåtternes opprør mot autoritetene bragte naturvern i fokus på en ganske annen måte enn før. Slik gikk ikke Altaelva tapt forgjeves, ikke Mardøla heller.

Alta-saken ble selve kulminasjonen på den omfattende debatt om kraftutbygging som hadde pågått siden slutten av 1960-årene. Striden om utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget begynte i 1968, da planene ble kjent. Samer og naturvernere protesterte mot planen, og Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeino-vasdraget forhindret i 1979 at arbeidet med anleggsveien kom i gang. Senere samme høst ble det gjennomført en sultestreik i Oslo mot planene. I januar 1981 fjernet en større politistyrke ca. 500 demonstranter, og arbeidet med veien kunne ta til.

I ettertid har verneinteressene fått bekreftet at utbyggingen var unødvendig. Erfaringene fra Alta-saken fikk store konsekvenser ved behandlingen av senere vassdragssaker.

Aksjoner i fokus

Med Mardøla-aksjonen i 1970 ble sivil ulydighet et begrep blant naturvernerne. Her er stikkord for noen andre demonstrasjoner som fikk bred mediadekning i årene som fulgte: