Salten Museum (original) (raw)

Salten Museum Prinsensgate 116 8005 Bodø
Her er du: Forside > Skoletjeneste > Vikingskip
Vikingenes båter har vært kalt mange ting: Knarr, buss, byrding, kaupskip, langskip, sud, sesse, snekke, skute, drage, skeid, brand, busse, bard... Noen av navnene er poetiske; som drage og bard, mens andre sier noe om hvilken type båt det er. Kaupskipene og knarrer bruktes i handelsferder, mens sessene og langskipene var krigsskip. I Norge har vi tre svært kjente vikingskip; Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet. Tuneskipet ble funnet først, og Osebergskipet sist. Alle er utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo.
	Ormen Lange og nord-norske båtbyggere I vikingtiden regnet de båtene fra Hålogaland for å være de beste. Hålogaland er Nordland og Troms fylke. Islendingene kjøpte helst sine båter i Nord-Norge, fordi de trengte gode båter som kunne seile over havet. Båtbyggerne i Salten var veldig dyktige allerede i vikingtiden. Et eksempel på akkurat dette finner vi i Olav Tryggvassons saga. Olav Tryggvasson var konge i Norge tiden rundt år 1000. Han bestemte seg for at alle i Norge skulle bli kristne, og reiste rundt i landet for å kristne folket. I Salten ville han særlig at Raud den Rame skulle ta den kristne troen. Raud den Rame var en mektig mann med stor gård og mange venner i Salten på denne tiden; hvis han ble kristen, ville nok flere andre i Salten også bli det. Olav Tryggvasson seilte til Salten i sitt eget skip som het "Tranen". Han trodde at dette var det største og flotteste skipet i hele Norge. Da han kom til Rauds gård ble han veldig overrasket, for Raud hadde et skip som var større enn hans, og mye flottere og bedre bygd. Dette skipet het "Ormen", og var bygd i Salten. "Ormen" var en 30-sesse. En sesse er et sete i båten. Rauds båt hadde altså 30 seter. Til hvert sete hører det til et par årer. Hvis Rauds skip hadde 4 mann pr åre, blir det et mannskap på 240 roere. Til sammen var nok hele mannskapet på ca 260 mann. (Ferga til Kjerringøy kan maks ta 200 passasjerer.) Raud den Rame nektet å bli kristen, derfor drepte kongen både Raud og flere andre på gården. Da kongen reiste hjem, stod han selv til rors på "Ormen". "Ormen" ble senere mønster for "Ormen Lange" som Olav Tryggvasson fikk bygd i Trondheim. Når "Ormen Lange" var ferdig, ble "Ormen" kalt for "Ormen korte". "Ormen" til Raud den Rame ble en veldig viktig båt for båtbyggingen. Etter at "Ormen Lange" var bygd, ble mange andre båter bygd på samme vis som denne. Enda i dag bygges det mange trebåter etter de samme metodene som vikingene brukte. Mange av de samme typene redskaper brukes også i dag.
Vikingskipene er klinkbygd Klinkbyggede båter bygges som et slags skall. Først lages kjølen, og bordkledningen bygges opp fra denne. Hvert bord festes i øverkanten på bordet rett under. Til slutt settes spantene inn, nøye tilpasset bordkledningen.	Klinkbygget skrog. Et rom i en båt er mellom to tofter. Framskotten og bakskotten regnes ikke som rom.	Når en klinkbygget båt skal bygges, starter man med kjølen. Kjølen kan ha tverrsnitt som en T, slik at den nederste bordgangen kan festes på denne. Spantene er ikke festet til kjølen. Den nederste planken er spikret til kjølen, men ikke festet i spantene. Kjølen er laget av et stykke.
Karver Osebergskipet, Gokstadskipet og Tuneskipet er karver. Karvene har sjelden mer enn 13 - 15 rom. De kunne bli brukt både som handelsskip og krigsskip. Osebergskipet var en lystyacht, for seilaser i skjærgården. Gokstadskipet kunne nok seile fra Norge til Danmark. Karvene er klinkbygd, men likevel bygd litt annerledes enn den vanlige måten med nagler eller spiker. Over vannet (de åtte øverste) er plankene er naglet med trenagler til spantene. Under vannet er plankene på karvene surret med tau fast i spantene. Å surre planker i stedet for å nagle dem fast er en gammel metode. Egentlig var de sluttet med å bygge båter på denne måten lenge før vikingtiden. I Bergen er det funnet en annen båttype; knarren. Denne er fra også vikingtida, og er klinkbygd, men med alle bordene naglet fast. Knarrene var de store båtene som vikingene brukte til å seile over havet med.
Knarren Knarren er et havgående skip. Den nybygde knarren Saga Siglar seilte jorda rundt i årene 1983-1986. Saga Siglar er en kopi av et dansk vikingskip som kalles Skuldelev 1. Eirik Raude seilte med knarr da han oppdaget Grønland. Bjarne Herjulfsson seilte også med en knarr fra Island til Grønland da han tilfeldigvis oppdaget Amerika. Knarrene var inndelt i klasser. Den minste var 13 sesser, den største 37 sesser. En sesse er et sete. En 20-sesse har 19 rom. "Ormen Lange" er vel det mest kjente langskipet, og var en 34-sesse. Det er oppgitt at det var 8 mann i hvert halvrom. Til sammen blir dette 544 menn, som rodde båten. De rodde ikke alle samtidig, for "Ormen Lange" hadde dobbelt sett med roere. I tillegg til roerne var det seilmakere, tømmermenn, kokker og mange andre ombord. Til sammen ble det nok 600 mann. Roald Morcken har beregnet målene til "Ormen Lange" med utgangspunkt i Gokstadskipets mål. Den skulle da være 59,7 m lang, 13,4 m bred og 4,1 m dyp. Dybden måles midt på skipet, fra oppå kjølen til ripa. Siden Gokstadskipet er utgangspunktet, er nok dybden på "Ormen Lange" litt for liten. "Ormen Lange" hadde sannsynligvis et eller to dekk. På det aller nederste dekket satt roerne. Det øverste dekket hadde to åpninger; et bak masten, og et foran. Disse åpningene fantes det nok lukkeanordninger for, slik at skipet ble helt dekket.
Ror Med roret bestemmer man hvilken retning skipet skal svinge. I vikingtida hadde båtene sideror. Det var ei slags åre som var festet på siden bak på skipet. Roret kunne tas av, hvis det var nødvendig. Det stakk heller ikke så dypt, så skipet kunne komme frem der det var ganske grunt. Det var viktig at roret hadde rett form, ellers bremset det farten til skipet.
Seil til vikingskip Vi vet at det fantes forskjellige typer seil til vikingskipene; langskipsseil, byrdingsseil og leidangsseil. De var alle råseil; firkantige seil som henger ned fra ei rå oppe i masta. Seilene var laget flere materialer - vadmel, hamp, lin og silke. Det vanligste var nok vadmel. Vadmel er ull som først er vevd og etterpå stampet. Amy Lightfoot har nylig laget seil av ull, som testes på de danske vikingskipskopiene. Det finnes ingen seil som er bevarte fra vikingtida, så man vet ikke så mye om hvordan de så ut. I Snorres kongesagaer er det noen fortellinger om hvordan seilene så ut. Det finnes også noen bilder av vikingskip med seil, for eksempel på runesteiner og på veggene i gamle kirker. På runesteinene har seilene som oftest et diagonalt rutemønster. Stripene som tegnet rutene kunne være i flere farger, forteller Snorre. På Nordlandsmuseet kan du se bilder av slike seil på bakveggene i Sølvskattutsillinga. På Bayeux-teppet fra Frankrike er det brodert flere vikingskip. Disse har stripete seil. Bayeux-teppet er 70 meter langt og en halv meter bredt, og laget en gang mellom 1066 og 1077. I 1066 stod slaget ved Hastings hvor normannere deltok, og dette slaget er en del av motivet på teppet. Normannere er etterkommere etter vikingene. Seilene var sjelden helt hvite. I Snorres sagaer fortelles det at de flotteste seilene var påsydd bilder og motiver. Dessverre skrev han ikke noe om hvordan disse motivene var laget, eller hva de forestilte. I Danmark har forskere ved Vikingskibshallen ved Roskilde funnet ut at seilene på vikingskipene har mye til felles med seilene på Nordlandsbåtene. Vikingskipene i Danmark hadde ikke seilene bevart da de ble funnet, men i selve båten var der flere merker etter seil og rigg. Disse merkene ligner mye på de merkene som finnes på Nordlandsbåtene. Forskerne i Danmark har også jobbet med formen på seilene til vikingskipene. De har funnet ut at de er litt forskjellige fra seilene på Nordlandsbåtene. Nordlandsbåtene har seil som er litt smalere øverst enn nederst, mens vikingskipseilene sannsynligvis var helt firkantige. Tauene i riggen ble laget av hvalrosshud, hamp eller bast.
Berettelser om seilaser i vikingtid: Langferd i ukjent farvann: Grønlendinga saga: Før Bjarne Herjulvsson legger ut på ferd over ukjent hav sier han: "Uvettig vil vår ferd synes, siden ingen av oss før har vært i Grønlandshavet". I 986 Bjarne Herjulvsson ut på en ferd som ingen har gjort ham etter. Da han kom tilbake hadde han oppdaget Amerika, det landet som Leiv Eriksson noen år senere kalte Vinland.
Langferd i kjent farvann: I følge Snorre sa skalden Einar Skuleson: I Grekenlandshavet høvdingen lot havkalde skipet duve - det er ikke småting som skalden kan synge om storferd til kongen - til han fikk landfestet skipet ved store og vide Akersborg, Hele hæren med kongen hilste den morgen med glede. Grekenlandshavet er det østlige Middelhav. Akersborg er Acre ved Haifa, som var korsfarernes viktigste havneby i Det Hellige Land. Kongen i kvadet er Sigurd Jorsalfar. Han dro på korstog med 60 store langskip og omkring 10 000 mann.
I 1111 seilte Sigurd Jorsalfar til Konstantinopel. Snorre forteller: "Da kong Sigurd reiste inn til Miklagard, seilte han nær land. Overalt oppe i land er der byer, kasteller og landsbyer, så det ikke noe sted er slutt på dem. Fra land i buktene så de på alle seilene som fulgte tett på hverandre, så det så ut som et gjerde." Hvis det var en skipslengde mellom hvert skip og de seilte etter hverandre, ville det være fem kilometer mellom det første og det siste skipet!
Seilas ved hjemlige farvann: Kong Magnus Erlingsson ledet flåten og førte selv et langskip. Han ville seile også i dårlig vær, selv om det ble en hard seilas. Under seilasen knakk en av de andre båtene masta og masta drepte en av mannskapet da den falt ned. Vinden økte på, og bølgene slo høyt om båtene. En av mannskapet på kongens båt sa til kongen: "Det blir vått forut på dekket. Frambyggene mener det var bedre å minske seil". Kongen svarte da: "Ikke visste jeg at de skulle gjøre opp ild forut på dekket", før han gav ordre om at de ikke skulle reve seil (gjøre seilene mindre), men tvert i mot hale hvert rep det hardeste de kunne. (De skulle bare fortsette å seile som før, men enda fortere og hardere.)