A stoppe vlnden. Noen refleksjoner rundt N. R. Thelles bok «Hvem kan stoppe vinden» (original) (raw)
Related papers
Øyvind M. Eide: Fridtjov S. Birkeli: Giganten og gåten
Teologisk tidsskrift, 2017
Bernt Torvild Oftestad Biskop Fridtjov Birkeli har fått sin biografi. Han hadde et rikt liv, og det hadde dimensjoner. Han ble født inn i misjonen, og han ble selv misjonaer. Han «var drivkraften bak dannelsen av den lutherske kirke på Madagaskar i 1950». Som direktør for misjonsavdelingen i Det lutherske verdensforbund (LVF) ble han en «pådriver for organiseringen av en rekke kirker i Afrika og Asia». Som biskop (i Stavanger og Oslo) ble han sterkt engasjert «i arbeidet for reformer for Den norske kirke». Men «noe i fortellingen om Birkeli er gåtefullt», skriver Eide. Da han fikk avskjed i nåde som biskop i 1972, var det på bakgrunn av en vond historie med utroskap og dobbeltspill både overfor hustru og familie og den kirke han tjente. Denne tragiske skjebne er en utfordring for enhver biograf. Øyvind Eide vil fortelle og fortolke Birkelis liv. Det krever både en videre historisk tilnaerming og et forsøk på å tolke Birkelis livs-og troshistorie i et psykologisk-«sjelesørgerisk» perspektiv (s. 8-10). Eides biografi hviler på grundig kildearbeid. Men listen over sekundaerlitteratur har en tydelig mangel. Eide benytter bare Wisløffs og Aarflots Norsk kirkehistorie 1-3 fra 1960-tallet for sin forståelse av kirkelivet i Norge. Den omfattende kirkehistoriske forskning på 1900-tallets norske kultur-og kirkehistorie som har funnet sted senere, er høyst relevant for forståelsen av Birkeli. Eides styrke ligger i den personrettede biografiske analyse og fortolkning. Det gjør biografien til en viktig bok også metodologisk. Fremstillingen av Fridtjovs oppvekst, hans skjebne som misjonaerbarn/barnehjemsbarn, adskilt fra foreldrene etc., gjøres på sober og saklig måte. Men Eide stiller også det utfordrende psykologiske spørsmål: Hva «gjorde barnehjemstiden med Fridtjov?» Adskillelsen fra far og mor etterlater både «kjaerlighetslengsel og protest»-på det ubevisste plan. Senere i livet, skriver Eide, «agerer» Birkeli «ut sin kjaerlighetslengsel», men slik at han «saboterer seg selv, sin ektefelle, kirken og Gud». Birkeli studerte ved MF, fant sin plass i Akademiske frivilliges misjonsforbund (AFMF) og Studentlaget. Ole Hallesby var den dominante leder, som la føringer både for teologi og fromhet. Fridtjov møtte et bestemt fromhetsideal hos Hallesby og i store deler av misjonskulturen. I løpet av 1800-tallet ble den helstøpte gudhengivne personlighet sett på som
Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift
Arbeiderklassen, Édouard Louis og Kjartan Fløgstad. Et kritisk tilbakeblikk på debattene rundt Farvel til Eddy Bellegueule i Frankrike og Norge The Working Class, Édouard Louis and Kjartan Fløgstad. A Critical Inquiry into the Debates Surrounding The End of Eddy in France and Norway Kjerstin Aukrust (f. 1978) Førsteamanuensis i fransk litteratur og områdestudier ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, UiO. Har publisert en rekke vitenskapelige artikler om fransk litteratur fra 15-og 1600-tallet og har blant annet redigert og bidratt i boken Corps sanglants, souffrants et macabres. La représentation de la violence faite au corps en Europe aux XVI e et XVII e siècles (Presses Sorbonne Nouvelle, 2010). Hun jobber for tiden med et forskningsprosjekt om populisme i Frankrike.
Peder Soelvold – fra pedagog til presserebell
Norsk medietidsskrift, 2004
Peder Pedersen Soelvold is one of the pioneers in the field of investigative journalism in Norway. As editor of Statsborgeren, an oppositional mouthpiece of the 1830s', he targeted corruption in high places and abuse of power. He was dedicated to critical journalism, agitated for democratic reforms and urged farmers to use their right to vote to expand parliament's representative base. He was frequently sued for libel, and ended his life under miserable conditions as an outcast.
”I sangen møtes vi på felles grunn.” Om sang og sangbøker i norsk skole
Acta Didactica Norge, 2010
Sangfaget har en lang og sterk tradisjon i den norske skolestua og sangboka har vært et sentralt læremiddel i mer enn 150 år. Formålet med denne artikkelen er å belyse de mange og ulike begrunnelser som er blitt knyttet til faget opp gjennom tidene og å vise hvilket innhold sangbøkene har søkt å formidle. Presentasjonen av sangfagets begrunnelser er basert på en undersøkelse av skolehistoriske tekster og læreplaner fra tidlig på 1800-tallet fram til vår tid. Jeg har også sett på forordene og forfatternes vektlegging av sangrepertoar og annet sang- og musikkfaglig innhold i de mest toneangivende sangbøkene fra samme periode. For å finne ut hvilke sanger elevene er blitt tilbudt og hvilke verdier sangene formidler, har jeg kartlagt repertoarvalget i tolv sangbokverk fra 1850 (Behrens’ Skolesangbog) til 2008 (Amsrud & Bjørnstads Sang i Norge). Artikkelen viser at begrunnelsene for sangfaget favner vidt og at både de og innholdet i sangbøkene har endret seg i takt med utviklingen i utda...