Omsetjar i store skor. [Melding av] Edda-dikt. Band 1. Voluspå og Håvamål. Attdikta av Knut Ødegård. Oslo: Cappelen Damm, 2013 (original) (raw)

Lisbeth Andreassen Chumak, Ingun Aastebøl, Kari Sommerseth Jacobsen 2009. Skoglandet Solør-Odal

2011

A plassere Skoglandet pa kartet I forordet til boka Skoglandet Solor-Odal beskrives omradet som sa mangt: En skog, en elv, en grense. Det beskrives som et sted mange kommer fra, flytter til, reiser gjennom, besoker. La det vaere sagt med det samme: Jeg tilhorer dette Skoglandet. Jeg vokste opp der, og jeg har kommet tilbake til Skoglandet. Etter a ha pendlet mellom Vestlandet og A˜stlandet noen ar, vet jeg noe om at betegnelsen Skoglandet ikke kunne vaert en bedre egnet tittel for det geografiske omradet boka omhandler. For meg begynner Skoglandet noen timers kjoring etter at jeg har passert vestlandets fossende elver, stupbratte fjellsider, Filefjell og Valdres.

”I sangen møtes vi på felles grunn.” Om sang og sangbøker i norsk skole

Acta Didactica Norge, 2010

Sangfaget har en lang og sterk tradisjon i den norske skolestua og sangboka har vært et sentralt læremiddel i mer enn 150 år. Formålet med denne artikkelen er å belyse de mange og ulike begrunnelser som er blitt knyttet til faget opp gjennom tidene og å vise hvilket innhold sangbøkene har søkt å formidle. Presentasjonen av sangfagets begrunnelser er basert på en undersøkelse av skolehistoriske tekster og læreplaner fra tidlig på 1800-tallet fram til vår tid. Jeg har også sett på forordene og forfatternes vektlegging av sangrepertoar og annet sang- og musikkfaglig innhold i de mest toneangivende sangbøkene fra samme periode. For å finne ut hvilke sanger elevene er blitt tilbudt og hvilke verdier sangene formidler, har jeg kartlagt repertoarvalget i tolv sangbokverk fra 1850 (Behrens’ Skolesangbog) til 2008 (Amsrud & Bjørnstads Sang i Norge). Artikkelen viser at begrunnelsene for sangfaget favner vidt og at både de og innholdet i sangbøkene har endret seg i takt med utviklingen i utda...

Teateranmeldelser som tekster i lærerutdanning – med utgangspunkt i Det Norske Teatrets Edda, 2017

Nordic Journal of Art and Research

I artikkelen diskuteres 8 anmeldelser av Det Norske Teatrets produksjon Edda i 2017. Artikkelen er utviklet kollektivt, på grunnlag av en felles interesse for myter og fortellinger, forankret i forskergruppen «Mytologi, eventyr og forteljing i danning og didaktikk» ved Høgskulen på Vestlandet (HVL). Forfatterne av artikkelen er forskere og lærerutdannere på ulike fagfelt. Det konkrete utgangspunktet er Robert Wilsons Edda-oppsetning, og anmeldelsene av den. Vår intensjon er å bidra til styrking av lærerstudentens kunst- og kulturkompetanse gjennom eksemplifisering av hvordan teateranmeldelser kan tas i bruk i undervisningssammenheng. Gjennom en hermeneutisk og didaktisk tilnærming, i lys av forfatternes ulike faglige ståsteder, drøfter vi hvordan man kan bruke anmeldelser som fagtekster. Selv om artikkelen relaterer seg til en spesiell oppsetning, kan den likevel benyttes som en eksemplarisk modell for hvordan lærerutdannere kan anvende teateranmeldelser i ulike fag – og kanskje i n...

Øyvind M. Eide: Fridtjov S. Birkeli: Giganten og gåten

Teologisk tidsskrift, 2017

Bernt Torvild Oftestad Biskop Fridtjov Birkeli har fått sin biografi. Han hadde et rikt liv, og det hadde dimensjoner. Han ble født inn i misjonen, og han ble selv misjonaer. Han «var drivkraften bak dannelsen av den lutherske kirke på Madagaskar i 1950». Som direktør for misjonsavdelingen i Det lutherske verdensforbund (LVF) ble han en «pådriver for organiseringen av en rekke kirker i Afrika og Asia». Som biskop (i Stavanger og Oslo) ble han sterkt engasjert «i arbeidet for reformer for Den norske kirke». Men «noe i fortellingen om Birkeli er gåtefullt», skriver Eide. Da han fikk avskjed i nåde som biskop i 1972, var det på bakgrunn av en vond historie med utroskap og dobbeltspill både overfor hustru og familie og den kirke han tjente. Denne tragiske skjebne er en utfordring for enhver biograf. Øyvind Eide vil fortelle og fortolke Birkelis liv. Det krever både en videre historisk tilnaerming og et forsøk på å tolke Birkelis livs-og troshistorie i et psykologisk-«sjelesørgerisk» perspektiv (s. 8-10). Eides biografi hviler på grundig kildearbeid. Men listen over sekundaerlitteratur har en tydelig mangel. Eide benytter bare Wisløffs og Aarflots Norsk kirkehistorie 1-3 fra 1960-tallet for sin forståelse av kirkelivet i Norge. Den omfattende kirkehistoriske forskning på 1900-tallets norske kultur-og kirkehistorie som har funnet sted senere, er høyst relevant for forståelsen av Birkeli. Eides styrke ligger i den personrettede biografiske analyse og fortolkning. Det gjør biografien til en viktig bok også metodologisk. Fremstillingen av Fridtjovs oppvekst, hans skjebne som misjonaerbarn/barnehjemsbarn, adskilt fra foreldrene etc., gjøres på sober og saklig måte. Men Eide stiller også det utfordrende psykologiske spørsmål: Hva «gjorde barnehjemstiden med Fridtjov?» Adskillelsen fra far og mor etterlater både «kjaerlighetslengsel og protest»-på det ubevisste plan. Senere i livet, skriver Eide, «agerer» Birkeli «ut sin kjaerlighetslengsel», men slik at han «saboterer seg selv, sin ektefelle, kirken og Gud». Birkeli studerte ved MF, fant sin plass i Akademiske frivilliges misjonsforbund (AFMF) og Studentlaget. Ole Hallesby var den dominante leder, som la føringer både for teologi og fromhet. Fridtjov møtte et bestemt fromhetsideal hos Hallesby og i store deler av misjonskulturen. I løpet av 1800-tallet ble den helstøpte gudhengivne personlighet sett på som

Notat Glåmdalsregionen – Regionalt framsyn Hedmark

2011

Kongsvinger er regionens desidert største tettsted, med drøyt 11 000 innbyggere. Hver femte glåmdøl, bor i Kongsvinger tettsted. Regionen er ellers preget av relativt små tettsteder, og bare 24 471 av regionens 53 168 innbyggere bor i et tettsted. Dette gir en "urbaniseringsgrad" på 46 prosent 3 , noe som gjør regionen preget av spredtbygdhet, langt unna landssnittet på omtrent 78 prosent.