Veisystemet i Norge – teknokratistyrt eller offer for distriktspolitikk (original) (raw)
Få temaer er like samlende for folk i Norge som spørsmålet om hvorfor vi har så dårlige veier. Til tross for at veiene i over et halvt århundre har vært viktigste transportåre til lands, blir standarden på veiene regnet for å være for dårlig. Hva bunner denne elendigheten i? Blant historikere og transportforskere er det utviklet en grunnfortelling hvor politisk styring generelt, og distriktspolitiske hensyn spesielt, er hovedforklaringen på de dårlige veiene. Kjernen i denne grunnfortellingen er at den norske veipolitikken har vært dominert av distriktspolitiske særinteresser på tvers av faglige råd. Med undertittelen Stykke veis og delt? begrepsfestet Sverre Knutsen og Knut Boge denne grunnfortellingen. I den veipolitiske debatten etter denne bokutgivelsen har uttrykket vært ett av de mest brukte skjellsordene. For Sverre Knutsen og Knut Boge var ikke undertittelen en samtidsbeskrivelse av veipolitikken. Snarere skjuler «stykkevis og delt» en historisk teori om norsk veipolitikk i det 20. århundret, hvor 1910 danner nøkkelen. Grunnfortellingen Knutsen og Boge etablerte går ut på at veipolitikken ble kolonisert av distriktsinteresser da veiloven av 1912 ble vedtatt. Den såkalt kombinerte veiadministrasjon er den sentrale bestemmelsen i 1912-veiloven som underbygger denne tesen. Poenget er at den kombinerte veiadministrasjonen delte ansvaret for planlegging og finansiering av veiprosjekter mellom fylke og stat. Denne ansvarsdelingen vingeklippet makten til de sentrale fagmyndighetene i veidirektoratet, og gjorde det vanskelig å drive en selvstendig faglig veipolitikk uten støtte fra distriktene. Men har denne måten å organisere veipolitikken bare vært uproduktiv og urasjonell? Med denne artikkelen vil jeg lansere alternativ forståelse av hvordan veipolitikken utviklet seg i Norge på 1900-tallet.
Related papers
Veivalg og spenninger i norsk sikkerhetspolitikk: Norges forhold til NATO og EU
Internasjonal Politikk, 2019
Norges sikkerhetspolitiske orientering har vært solid plantet i NATO-medlemskapet og det tette bilaterale samarbeidet med USA siden 1950-tallet. Parallelt har EU med jevne mellomrom også stått på den norske sikkerhetspolitiske dagsorden. Norsk sikkerhetspolitikk har vært preget av en rekke spenninger og veivalg i avveiningen mellom den transatlantiske og den europeiske pillaren, og der utviklingen av EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk og USAs skiftende utenrikspolitikk har stått sentralt. Artikkelen drøfter også hvilke nye utfordringer og samarbeidsmuligheter vi ser konturene av i en tid der etablerte institusjoner og samarbeidsmønstre utfordres av en mer omskiftelig sikkerhetspolitisk situasjon, det globale maktskiftet fra Vesten til Asia, geopolitisk rivalisering, anti-liberale strømninger, og økt motstand mot EU.
Implikasjoner for norsk næringspolitikk av sentrale utviklingstrekk i EU
2004
SNF prosjekt nr. 1295 " Implikasjoner for norsk naeringspolitikk av sentrale utviklingstrekk i EU" Prosjektet er finansiert av Naerings-og handelsdepartementet SIØS-Senter for internasjonal økonomi og skipsfart SAMFUNNS-OG NAERINGSLIVSFORSKNING AS BERGEN, MARS 2004 © Dette eksemplar er fremstilt etter avtale med KOPINOR, Stenergate 1, 0050 Oslo. Ytterligere eksemplarfremstilling uten avtale og i strid med åndsverkloven er straffbart og kan medføre erstatningsansvar.
Loading Preview
Sorry, preview is currently unavailable. You can download the paper by clicking the button above.