aber - Det Norske Akademis ordbok (original) (raw)

aber

substantiv

MODERAT BOKMÅLet; aberet, abere eller aber

bestemt form entall

aberet

ubestemt form flertall

abere eller aber

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[a:´bər]

ETYMOLOGI

fra tysk Aber, substantivering av aber 'men' (konjunksjon)

BETYDNING OG BRUK

ulempe

; vanskelighet

; hake (ved noe)

SITATER

• [det] kunde være enkelte abere at notere
• [hun hadde] været forlovet – riktignok bare ni uger – men det var dog et lidet aber
• – Nei, virkelig, har De ikke spist. Det var et aber: vi kunde jo ha stukket indom en restaurant
  (Lys og Skygge 1908/nr. 1/3 Kristian F. Biller)
  | fra fortellingen «Et Mennesketyveri»
• det er bare den aber at staten eier den
  (Tidens Tegn 1927/109/6/7)
• det har vel sine aber det ogsaa
• det eneste som måtte være et aber er at når jeg biter kjevene sammen og knusper, kjenner jeg bare de bløte gommene gli mot hverandre
  (Lars Saabye Christensen Bernhard Hvals forsnakkelser LBK 2010)