kabel-TV – Store norske leksikon (original) (raw)
kabel-TV er TV-distribusjon hvor programmene overføres direkte over kabelnett fra en sentral stasjon til abonnentenes mottakere.
Faktaboks
Også kjent som
kabelfjernsyn fellesantenneanlegg
Historie
Kabelfjernsyn oppstod i USA i 1940-årene, da det var vanlig at flere husstander hadde felles antenne for å bedre mottakskvaliteten på etersendinger; fra denne fellesantennen ble det lagt kabler til de enkelte hus.
Opprinnelig fra 1960-årene var kabel-TV fellesantenneanlegg, hovedsakelig på Østlandet, særlig i områder der det var mulig å ta imot svenske TV-sendinger via det daværende bakkenettet. Dessuten kunne det i byer og tettsteder være forbud mot å etablere skoger av individuelle antenner for mottaking av norsk TV, slik at fellesanlegg måtte etableres. Mange steder vokste kabelnettene utover de rent lokale beboerområdene, med utplassering av forsterkning- og fordelingsutstyr.
Allerede i 1969 ble det første kommersielle operatørselskapet Janco Kabel-TV A/S etablert i Oslo-området, og ved utgangen av 1970-årene var omlag 300 000 TV-mottakere tilknyttet et eller annet fellesanlegg. Kvaliteten var avhengig av kunnskaper hos de lokale utbyggerne og den var ikke alltid like god. Bransjen hadde for øvrig tidlig organisert seg i Norsk Kabel-TV Forbund (NKTF).
I prinsippet var slike kommunikasjonsanlegg underlagt Telegrafloven av 1899, men telemonopolet ble ikke her håndhevet i praksis. I Televerkets egen langtidsplan fra 1980 (utgitt som NOU 1980:10) ble det tatt sikte på å etablere nasjonale tekniske normer og legge tilrette for videre fri utbygging, samtidig som egne prøveanlegg skulle etableres.
Utbygging av kabelnett for fjernsyn begynte i 1982. Per 2005 lå om lag 65 prosent av husholdningene i Norge i områder hvor kabelfjernsyn var tilgjengelig, og om lag 40 prosent av befolkningen var abonnenter. Ti år senere var 950 000 husstander tilknyttet et kabel-tv-nett, rundt halvparten av alle norske husstander.