katapult – kastemaskin – Store norske leksikon (original) (raw)

Leonardo da Vincis skisse til en katapult.

Katapult med gravitasjon som kraftkilde. Motvekten på den korte delen av armen er godt synlig. Kopi av en trebuchet.

Katapult er en kastemaskin fra antikken og middelalderen. Ordet brukes ofte som samlebegrep for flere ulike tunge kastevåpen.

Faktaboks

Uttale

katapˈult

Etymologi

latin (catapulta), fra det greske av kata- ‘svinge, slynge’

Drivkraft

Katapulter har vært bygget med tre ulike hovedtyper drivkraft: Torsjonskraft, gravitasjon/vektstang og elastisk.

Torsjonskraft

En trebjelke der den ene enden var spent mellom to sammensnodde tau. Bjelken ble trukket ned i horisontal stilling og slik ble tauene spent enda strammere. I enden var det en «skje» eller en slynge med plass for ett eller flere prosjektiler. Når bjelken ble sluppet, gikk den med voldsom kraft opp og frem til vertikal stilling og prosjektilet ble slynget av gårde. Dette er den opprinnelige katapulten fra antikken og tidlig middelalder.

Gravitasjon/vektstang

Blide. Den korteste armen bærer en tung vekt, den lengste er trukket ned mot jorden. I denne armen er det festet en slynge med en stein i en pose.

Armen (bjelken) er hengt opp nær den ene enden. Den korte armen belastes med en tung vekt, gjerne en kasse eller sekk med steiner. Når den lange armen frigjøres, svinger den opp og frem. Denne teknologien ble utviklet av korsfarerne mot slutten av 1100-tallet. Våpenet er kjent som trebuchet (fransk) eller blide (Norden).

Elastisk

En trebjelke festes på midten og spennes i bue bakover. Et tau mellom endene av bjelken kaster prosjektilet fremover, gjerne langs et spor. Dette våpenet ble kalt ballista, av gresk bállein, «kaste», eller skorpion. Ballista kan ses som en forstørret versjon av armbrøsten. Eventuelt trakk tauet opp en kastearm på tilsvarende måte som med torsjonskraft. Det samme prinsippet finnes i buer og i bladfjærer.

I tillegg er det kjent mindre, mobile versjoner av trebuchet der motvekten var erstattet av opptil tolv mann som trakk et tau festet til den korte enden av armen. Denne ble kalt perrier.

Kraftoverføring

Den opprinnelige katapulten hadde en slynge i enden av armen. Dette ga ganske god presisjon. Skuddvidden kunne reguleres ved å forkorte eller forlenge slyngen. En kort slynge gjorde at prosjektilet ble kastet ut tidligere, gikk høyere og fløy lengre. Trebucheten hadde en fast «skje» på enden av kastearmen. Det var vanskeligere å regulere skuddvidden, men vekten på prosjektilet, størrelsen på motvekten og motvektens plassering påvirket rekkevidden.

Prosjektiler

Prosjektilene kunne være spisse eller tunge.

Tunge prosjektiler var oftest en eller flere steiner. Slike steiner kunne veie flere hundre kilo og rekkevidden kunne være opptil 600 meter. Gresk ild eller andre liknende prosjektiler ble også brukt. I noen tilfeller ble katapulter brukt til å kaste inn andre ting i en festning: Kadavre, krigsfanger, avkappede menneskehoder, avføring, pestofre og mindre heldige fredsforhandlere. I fredstid hendte det at en katapult kastet roser over de kvinnelige tilskuerne til en ridderturnering.

Kineserne brukte en spesiell type brannbomber, leirkrukker fylt med brannmiddel som ble spredt og antent når leirkrukken ble knust mot målet. De brukte også kjemiske stridsmidler: Avføring og giftige urter i blanding som ble antent og produserte giftig røyk.

Spisse prosjektiler må være stabilisert med en lang hale og gjerne finner, så de ikke kulbuterer (kastes rundt på tvers av skyteretningen). Ballista var godt egnet til å skyte spisse prosjektiler.

Klassifisering

Katapult (ballista) fra middelalderen. Elastisk bue som er symmetrisk innfestet, buestreng og skje for prosjektilet

Katapulter kan klassifiseres etter følgende egenskaper:

Virkning

Ballista. Samme karakteristikk som over.

Katapulter var kraftfulle våpen. En tung katapult kunne slå en bresje i en festningsmur med ett enkelt velrettet skudd, eventuelt bekjempe bueskyttere på en festningsmur med en skur av mindre steiner. Spisse prosjektiler kunne slå gjennom brystpanser og trevegger og var svært effektivt mot mennesker.

En særlig egenskap ved de fleste katapulter var evnen til å kaste prosjektilet i høye, krumme baner og dermed nå inn bak festningsmurer og andre forsvarsverk.

Ulemper og begrensninger

Vekten og størrelsen gjorde at store katapulter ofte måtte bygges på stedet, og dette kunne ta lang tid og mange mann. Det var også et våpen som krevde en besetning av erfarne spesialister, disse var få og sårbare når de arbeidet under en beleiring.

Historisk bruk

Katapulten oppsto trolig i antikkens Hellas og ble videreutviklet av romerne. Ved Romerrikets fall gikk teknologien tapt i Europa. Den gjenoppsto i middelalderen, men middelalderens katapulter var lenge teknologisk underlegene romernes versjon. Katapulter var i bruk til de ble erstattet av kruttvåpen på 1500-tallet. Tilsvarende kastemaskiner er også kjent fra Kina.

Katapult og ballista er kjent så tidlig som Aleksander den stores felttog på slutten av 300-tallet fvt. De spilte en viktig rolle som forsvarsvåpen i beleiringen av Tyrus i 332 fvt. og ved Syrakus i 263 fvt., der Arkimedes hadde konstruert flere typer katapulter. Romerne møtte dem trolig også i krigen mot grekerne under Pyrrhos (280–275 fvt.). Både katapulter og ballista inngikk i romernes styrker, som regel i rollen som beleiringsartilleri, og er kjent så tidlig som den første punerkrigen (264–241 fvt.). «Krigsmaskiner» inngikk blant annet i Cæsars styrker i Gallia, og katapulter ble brukt i slaget ved Actium i år 31 fvt. og ved Jerusalems fall i år 70.

Fra vikingenes beleiring av Paris i 885–886 er det tale om «krigsmaskiner» på begge sider, men på denne tiden var ikke katapulter kjent i Nord-Europa.

Da katapulten gjenoppsto i middelalderen, var teknologien dårligere enn den opprinnelige. Dette berodde i hovedsak på taumaterialet. Romerne kunne produsere tau som tålte fuktighet godt. I middelalderen brukte man hamp og dyrehud eller -sener, materialer som mister elastisiteten når de blir våte. Et regnskyll kunne dermed gjøre våpenet ubrukelig. Vi kan anta at det var en årsak til at man gikk over til gravitasjonsdrevne katapulter.

Trebuchet er kjent fra korsfarernes beleiring av tyrkerne i Nikea i 1097, der tyrkerne overga byen etter en måneds beleiring. Under beleiringen av Acre i 1191 ble murene slått i stykker av en stor trebuchet. Borgen Castelnaudary i Sør-Frankrike led en liknende skjebne i 1211. Den mest kjente er trolig trebucheten «Warwolf», som ble brukt til å slå i stykker Stirling Castle i Skottland i 1304. Den siste kjente bruken av en trebuchet var i 1521, da Hernan Cortes beleiret aztekernes hovedstad i det som nå er Mexico by.

I Kina er ballista og katapulter kjent fra forsvaret av Beijing mot mongolene i 1213.

Hovedinndeling av våpnene

Det finnes unntak og variasjoner over denne klassifiseringen. For eksempel viser tegninger fra 1300-tallet en springald der de symmetriske armene i en tradisjonell buekonstruksjon er erstattet med to uavhengige armer som hver for seg er asymmetrisk plassert i et torsjonsverk. Våpenet omtales som mer skremmende enn effektivt.

Alternative navn i tilnærmet kronologisk rekkefølge:

• Skorpion – gresk navn på katapult som sammenlikner katapultarmen med skorpionens hale
• Onager – romernes navn på torsjonsdrevet katapult. Onager betyr «villesel» og er en referanse til at villeselet forsvarte seg med å sparke steiner bakut
• Tormentum – det samme som onager
• Ballista – elastisk drevet katapult (sammenlignbar med bue/armbrøst)
• Mangonel – Torsjonsdrevet katapult fra tidlig middelalder frem til det 12. århundre. Ble erstattet av trebuchet.
• Springald – mindre, elastisk drevet katapult kjent fra Midtøsten i det 11. århundre, primært brukt fra befestninger og i en defensiv rolle. Også omtalt i slaget ved Sluys (Nederland, 1340).
• Trebuchet – gravitasjonsdrevet katapult i bruk fra sent 1100-tall frem til 1500-tallet.
• Blide – nordisk navn på trebuchet
• Couillard – mindre og lettere versjon av trebuchet, kjent fra det 14. århundre.
• Perrier (av fransk, trolig pierrier, «steinkaster») – katapult med kastearm drevet av trekktau.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)