tog – Wiktionary (original) (raw)

tog n (bokmål/riksmål/nynorsk)

  1. Transportmiddel bestående av lokomotiv og vogner koblet sammen, går på skinner, gjerne over lengre strekninger; jernbane.
  2. prosesjon, opptog - for eksempel syttendemaitog, demonstrasjonstog.

Fra tysk Zug, som igjen kommer av verbet ziehen, zog, gezogen - «å trekke».[1]

Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.
Bøyning (regelrett substantiv intetkjønn)
Entall Flertall ‌
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
tog toget tog togene (bokmål/riksmål)
tog toget tog toga (bokmål)
eit tog toget tog toga (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eieform.

opptog, parade, prosesjon

Transportmiddel

dansk: tog da(da) n engelsk: train en(en) finsk: juna fi(fi) fransk: train fr(fr) latvisk: vilciens lv(lv) m nederlandsk: trein nl(nl) m polsk: pociąg pl(pl) m russisk: поезд ru(ru) m spansk: tren es(es) m serbokroatisk: voz sh(sh) m, воз sh(sh) m, vlak sh(sh) m slovakisk: vlak sk(sk) m slovensk: vlak sl(sl) m svensk: tåg sv(sv) n tsjekkisk: vlak cs(cs) m tysk: Zug de(de) m

tog n (nynorsk)

  1. Fibre tvunnet/flettet sammen til en en sterkere enhet, rep.
Dette ordet har ikke fått spesifisert noen uttale. Hvis du er fortrolig med IPA, kan du legge den til.
Bøyning (regelrett substantiv inkjekjøn)
Entall Flertall ‌
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
eit tog toget tog toga (nynorsk)
For genitiv av substantiv, se eigeform.

fibre tvunnet/flettet sammen til sterkere enhet; rep

  1. ↑ «tog» i nettutgaven av Bokmålsordboka / Nynorskordboka.