beintetthetsmåling – Store medisinske leksikon (original) (raw)
Beintetthetsmåling er en måling som brukes til diagnostikk av beinskjørhet og vurdering av risiko for beinbrudd. En annen betegnelse er beinmineralmåling, siden det er skjelettets innhold av mineraler (spesielt kalsium) som måles.
Faktaboks
Også kjent som
beinmineralmåling, engelsk: bone mass density (BMD)
Framgangsmåte
For å utføre beintetthetsmåling bruker man utstyr som baserer seg enten på røntgen eller ultralydteknikk. Den mest brukte metode er DXA-scanning (dual-energy X-ray absorbtiometry) som gir mindre stråling enn vanlig røntgen.
Vanligvis måles beinmassen i ryggen, lårhalsen, underarmen eller hælbein. De røntgenbaserte metodene har svært høy presisjon og kan måle endringer i beinmasse ned mot 2–3 prosent. Ultralydmålingene er mindre presise, men gir opplysninger om beinvevets kvalitet.
Tolkning
En praktisk definisjon av beinskjørhet (osteoporose) innebærer at personer med beinmasse mindre enn -2,5 standardavvik (T-score) under normal-gjennomsnittet for yngre voksne betraktes som beinskjørhet. Man kaller tilstanden osteopeni når målingen har mellom -1 og -2,5 standardavvik. Normalen skal ligge over -1 standardavvik.
Det er særlig kvinner som er utsatt for beinskjørhet. Disponerende faktorer kan være:
- tidlig overgangsalder og hormonforstyrrelser
- manglende tilførsel av kalsium og vitamin D gjennom kosten
- undervekt
- røyking
- langvarig bruk av visse medikamenter (for eksempel kortikosteroider)
- inaktivitet i høyere alder